Sitér:
Opprinnelig skrevet av Nselk
Jeg er i utgangspunktet og egentlig helt enig, men for å ta et eksempel... foreløpig så er min mors kreftdiagnose litt for sterk følelsesmessig for meg. Når jeg *vet* at hun *aldri* blir frisk, og at sjansen for at hun når 60 år er mikroskopisk, så klarer jeg ikke å mobilisere noen positive tanker, nesten... Der kommer noe godt ut av situasjonen, ser det ut til, men jeg klarer liksom ikke å få den følelsen til å dominere... Jeg vet dere skjønner meg, og vil derfor si igjen at jeg bortsett fra denne situasjonen er grunnleggende HELT enige i det dere har sagt!  |
Her kan jeg faktisk hjelpe deg! På dette feltet har jeg faktisk erfaring. For tre år siden døde pappa, av kreft. Han skulle leve i 2-3 mnd, men levde i 2 år.
For det første var tiden en bonus, hver dag en gave. For det andre visste vi at han snart skulle dø, vi gjorde opp alt i god tid. Den dagen han døde, var det ingenting usagt fra fortiden (selvom jeg den dag i dag gjerne skulle snakket med han igjen og fortelle alt som har skjedd siden).
Det siste jeg sa var at jeg var så stolt av å være hans datter, at jeg var glad i han og skulle ta vare på barnebarna hans. Det siste jeg sa var ikke: Husk å kjøpe brød eller nå var du skikkelig dum, pappa. Han døde overraskende på sin måte, dagen er alltid for tidlig uansett hvor forberedt du er, men han døde ikke på veien overkjørt av en fyllekjører eller en fallulykke på jobb.
Der har du din lemonade, ta vare på dagene/ukene/månedene/årene som er igjen.