Sitér:
Opprinnelig skrevet av Qlio
Her kan jeg faktisk hjelpe deg! På dette feltet har jeg faktisk erfaring. For tre år siden døde pappa, av kreft. Han skulle leve i 2-3 mnd, men levde i 2 år.
For det første var tiden en bonus, hver dag en gave. For det andre visste vi at han snart skulle dø, vi gjorde opp alt i god tid. Den dagen han døde, var det ingenting usagt fra fortiden (selvom jeg den dag i dag gjerne skulle snakket med han igjen og fortelle alt som har skjedd siden).
Det siste jeg sa var at jeg var så stolt av å være hans datter, at jeg var glad i han og skulle ta vare på barnebarna hans. Det siste jeg sa var ikke: Husk å kjøpe brød eller nå var du skikkelig dum, pappa. Han døde overraskende på sin måte, dagen er alltid for tidlig uansett hvor forberedt du er, men han døde ikke på veien overkjørt av en fyllekjører eller en fallulykke på jobb.
Der har du din lemonade, ta vare på dagene/ukene/månedene/årene som er igjen.
|
Takk! *klem* Ja, du har selvsagt helt rett! Man får faktisk tid til å glede seg over tiden sammen - dagene/ukene/månedene/årene? man får sammen, før det uunngåelige skjer. Til fredag skal vi på biltur i 2 uker sammen med mine foreldre - vi skal kjøre til min svigerfamilie i Nord-Trøndelag og svigermor i Nordland. Min mor har aldri vært der, og gleder seg som en unge. Småguttene gleder seg også helt vilt til 2 uker ferie sammen med mormor og morfar! Så jeg håper og tror vi har en fin sommerferie foran oss!
