Å være hjemme - undervurdert?

[Lin]

Hva mener dere?

Blir det å være hjemme mens barna er små og ta seg av hus og unger sett på som noe mindreverdig i dagens samfunn?

Eller kanskje det å være i jobb og benytte seg av barnehage/dagmamma?

Evt. hvorfor?

[Hulda]

Det kommer nok litt an på hvor man bor, tror jeg.
Jeg har vært hjemme med min sønn og er utrolig takknemlig for at jeg hadde muligheten til det, men jeg har fått en del negative kommentarer pga det.

Her hvor jeg bor er det ganske vanlig å være hjemme noen år mens barna er små, i hvert fall til de begynner på skolen.

[FruWulf]

Det får bli opp til hver enkelt. Jeg stooortrives med å gå hjemme. Selv om ungene gikk i barnahge da de var små...

[Retz]

Har ikke bitt meg merke i negative reaksjoner verken når det gjelder det ene eller det andre. Har jo lest ørten diskusjoner på nett hvor en del har kommet med negative synspunkter på både det å jobbe og det å være hjemme når ungene er små, men jeg har ikke hørt noen bastante uttalelser blant folk jeg kjenner.

Mine to eldste starta barnehagelivet som 3-åringer, og minsten begynte hos kommunal dagmamma da hun var 1,5 år. Kunne selv aldri tenkt meg å være hjemme med unger hele dagen fram til skolestart.

[Sharkbait]

Dulter på Retz. Har ikke hørt noen kjempereaksjoner enten den ene eller andre veien, men ønsker ikke å gå hjemme selv.

[FruWulf]

Opprinnelig skrevet av Retz

Har ikke bitt meg merke i negative reaksjoner verken når det gjelder det ene eller det andre. Har jo lest ørten diskusjoner på nett hvor en del har kommet med negative synspunkter på både det å jobbe og det å være hjemme når ungene er små, men jeg har ikke hørt noen bastante uttalelser blant folk jeg kjenner.

Mine to eldste starta barnehagelivet som 3-åringer, og minsten begynte hos kommunal dagmamma da hun var 1,5 år. Kunne selv aldri tenkt meg å være hjemme med unger hele dagen fram til skolestart.

Ja, og hadde nok tilta om vi måtte gått hjemme med deg hele dagen også.

[Lin]

Jeg ser innimellom at man fremstiller den hjemmeværende som mindre oppegående og med dårligere omsorgsevner enn de som jobber ute.

Ja, et helt sett med fordommer knyttes til en gruppe som man noen steder kaller "kontantstøttemødrene".

Og da lurer jeg jo litt på om det er slik at mennesker som velger slik er fritt vilt nå. De er en gruppe det er greit å latterliggjøre og angripe der det sårer mest. Nemlig å gjøre omsorgen deres for barna mindreverdig i forhold til andre. Nå har man jo blitt såpass opplyste at de fleste som er imot homofile foreldreskap blir buet ut. Er det sånn at enkelte bare må ha noen å fordømme? Og nå som homofile foreldre ikke lenger er godtatt generelt å håne, så finner de seg simpelthen en annen gruppe?

Det gjelder forresten ikke bare den ene veien. Det finnes de hjemmeværende mødrene som spyr ut eder og galle om utearbeidende foreldre også.

Hvor kommer egentlig denne dømmelysten fra?

Hvorfor er det så galt å finne glede i å være hjemme noen få år av livet og faktisk trives? Man kan liksom til nød tilgis dersom man har en martyrforklaring på det, men å si at man synes livet er flott i noen år når det består av huslige sysler og barnestell. Det gjør en til dum, lat, sjuskete og i enkelte kretser; en dårlig mor.

Hvorfor?

[FruWulf]

Jeg har aldri møtt slike holdninger, så det har jeg aldri tenkt over.

[Surferosa]

Jeg vurderer å være hjemme et ekstra år med min tilkommende datter.
Grunnen?
Tja.. Jeg vil ikke ha like dårlig samvittighet en gang til.
Dessuten er dette siste barnet vi skal ha, og jeg vil kose meg så lenge jeg selv ønsker.

[Hulda]

Opprinnelig skrevet av Bree

Jeg ser innimellom at man fremstiller den hjemmeværende som mindre oppegående og med dårligere omsorgsevner enn de som jobber ute.

Ja, et helt sett med fordommer knyttes til en gruppe som man noen steder kaller "kontantstøttemødrene".

Og da lurer jeg jo litt på om det er slik at mennesker som velger slik er fritt vilt nå. De er en gruppe det er greit å latterliggjøre og angripe der det sårer mest. Nemlig å gjøre omsorgen deres for barna mindreverdig i forhold til andre. Nå har man jo blitt såpass opplyste at de fleste som er imot homofile foreldreskap blir buet ut. Er det sånn at enkelte bare må ha noen å fordømme? Og nå som homofile foreldre ikke lenger er godtatt generelt å håne, så finner de seg simpelthen en annen gruppe?

Det gjelder forresten ikke bare den ene veien. Det finnes de hjemmeværende mødrene som spyr ut eder og galle om utearbeidende foreldre også.

Hvor kommer egentlig denne dømmelysten fra?

Hvorfor er det så galt å finne glede i å være hjemme noen få år av livet og faktisk trives? Man kan liksom til nød tilgis dersom man har en martyrforklaring på det, men å si at man synes livet er flott i noen år når det består av huslige sysler og barnestell. Det gjør en til dum, lat, sjuskete og i enkelte kretser; en dårlig mor.

Hvorfor?

Jeg er temmelig overbevist om at den springer ut fra egen usikkerhet. Gjør jeg det rette for mitt/mine barn?
De som er sikre på sine valg og som ikke sliter med dårlig samvittighet, dømmer mindre uansett hvilken gruppe de tilhører.

[Alexandra]

Min sønn er 9 mnd, i dag faktisk. Og jeg har lyst til å være lengre hjemme med han!
Heldigvis har jeg klart å ordne det slik at jeg kan ta studier hjemme. Eller jeg var vell mildt sagt nødt til det, pga vi ikke fikk barnehageplass. Men innerst inne var det det jeg ville. Jeg har også lyst å være hjemme med han så lenge som mulig. Men jeg kommer til å velge å prioritere utdannelsen.
Har enda ikke opplevd noen som der ned på meg pga det enda. Men det kommer nokk!

[Whispering aunt]

Det er supert å være hjemme med barna. Den friheten en har til å velge aktiviteter, ta med barna på det en sjøl synes er viktig, gå på besøk, ha besøk osv ville jeg aldri vært foruten.

[blåveis]

Jeg mener at folk må gjøre det som føles riktig for dem selv.

[Suzie]

Det er samme for meg hva folk gjør. Men det virker som endel har tenkt lite igjennom valgene sine. Enten de har valgt å jobbe eller å være hjemme. Akkurat som om det man velger ikke får konsekvenser.

[Jeanette]

Opprinnelig skrevet av Bree

Blir det å være hjemme mens barna er små og ta seg av hus og unger sett på som noe mindreverdig i dagens samfunn?

Eller kanskje det å være i jobb og benytte seg av barnehage/dagmamma?

Evt. hvorfor?

Ja, jeg tror det blir sett på som mindreverdig. Hadde en gang ei venninne som tidlig var helt klar på at hun ikke ønsket noen karriere eller utdanning. Dette var mens vi gikk på ungdomsskolen, og var helt i startfasen på yrkes- og livsstilsvalgene våre. Hun kom selv fra et hjem hvor mor alltid hadde vært hjemme med sine fem (tror jeg) barn, og kunne ikke fatte og begripe hvorfor alle forsøkte å påtvinge henne en livsstil hun ikke ønsket. Jeg husker hun sa at om hun måtte jobbe, så ville en jobb i kassa på dagligvarebutikken vært det hun ville valgt. Hun fikk ikke så rent lite motstand angående dette, men hun trosset det allikevel. Og hun var hjemmeværende lenge etter at hun giftet seg og fikk barn. Sist jeg snakket med henne (omtrent et år siden nå), hadde hun nettopp begynt på artium.

Jeg vet hun hadde det bra som hjemmeværende. Det var dette hun ville med livet sitt, og hadde aldri noen andre ambisjoner eller ønsker. Men jeg vet ikke hva som skjedde. Antagelig har det noe med Systemet å gjøre, for hun har slitt en del med ryggen. Kanskje hun ble fanget opp av attføringstiltak og "presset" inn i utdanning/yrkesliv gjennom det. Vet ikke. Jeg vet bare at min umiddelbare reaksjon var: SÅ BRA!!! Men er det egentlig det, når valget hennes i utgangspunktet var et annet?

Poenget mitt er at i det øyeblikk man velger en karriere og går aktivt inn for et yrkesliv, så blir man bejublet i det vide og det brede. Om man derimot velger hjem og familie...

Tenk bare på hvilken klang "husmor" har i samfunnets ører:

• gammeldags
• bestemorgenerasjon
• undertrykt
• avhengig av mannen
• ambisjonsløs (og derigjennom viljeløs)
• tomt liv
• daytime soaps
• trygd (berettiga eller uberettiga)
• latskap
• skurefiller
• morgenkåpe
• hårruller
• kanskje en sneip i kjeften?
• joggebukse og posete, stygge klær
• dårlig fysisk form
• dårlig psykisk helse (ja, for det MÅ jo være en grunn til at de ikke er i jobb dersom de ikke har bittesmå barn?)

De positive assosiasjonene er ikke mange i sammenligning:

• god og næringsrik mat
• rent hus
• omsorgsperson

Jeg tror det var lettere bare for en generasjon tilbake. Da mamma valgte å være hjemme mens vi var små, var det ingen som så skjevt på henne av den grunn. Fordi de godt voksne og etablerte selv hadde valgt dette i sin tid.

Men så skjedde det noe. Jeg tror likestillingsarbeidet har store deler av skylda, men jeg ser heller ikke bort i fra at jappetidas fall har spilt en stor rolle. Økonomien blant folk flest ble dårligere, samtidig som holdningene gikk mer og mer i retning av at det var en mindreverdig tilværelse å være hjemme. Selvrealisering, må vite. Finnes det ikke muligheter for å realisere seg selv dersom man er hjemmeværende?

Det som kanskje skremmer meg mest med alt dette, er at barnehager er opplest og vedtatt som automatisk det beste for barna. Når ble kvinnen i gata mindre egna til å oppdra sine egne barn enn et pedagogisk utdanna personell? Barnehager skal riktignok drives i nær forståelse og samspill med barnas hjem, men siden foreldre er så forskjellige så er dette i stor grad bare fine ord. Og en pedagog kan ALDRI erstatte mamma (eller pappa). Misforstå meg rett: barnehager er for det meste et godt tilbud, og de fleste ungene har det helt fint der. Mange av dem trenger det, tilogmed. Men trenger størstedelen av ungene å ha mer enn 40timersuker? I følge SSB har 139 187 unger 41 timer eller mer i barnehagen pr uke, av i alt 213 566 unger med barnehageplass. Jeg snakker ikke om hvilket behov foreldrene har for barnepass akkurat nå - jeg snakker om ungen. Og de fleste mødre kvier seg for barnehageoppstart. Jeg tror mange av dem føler at det er for tidlig å være så lenge borte fra ungen sin. Og jeg tror dette har noe med et sunt og naturlig morsinstinkt å gjøre.

Det er så mange nå som føler seg presset ut i arbeidslivet før mor og barn er helt klare for det (selv om jeg også vet det er en del som gleder seg til å jobbe igjen). "Alle andre" gjør det. Økonomien krever det. Samfunnet er bygd opp rundt hva man kan kalle "to-inntektsprinsippet". Jeg mener ikke dette som noe angrep på utearbeidende mødre - men kanskje deres valg om å levere fra seg ungene til barnehagen ofte er så tungt at samfunnet gjør sitt beste for å fortelle dem det de trenger å høre: at valget var det eneste riktige. At de er flinke som klarer både jobb, hus og unger. Og så baller det på seg derfra, frem til alle er overbevist om at dette er Sannheten og Det Eneste Riktige. Ergo: de som "bare" har hus og barn ikke er fullt så flinke (for de er jo faktisk late, selv om få sier dette høyt - og så er man kanskje ikke så rent lite misunnelig heller) og at det derfor automatisk blir sett på som en mindreverdig tilværelse.

Men er det det?

Eller er dette bare nok en måte vi svikter i egenomsorgen på? Nok en måte for oss å ofre oss for alle andre? Lar vi oss overbevise om at alle andre har rett? Eller HAR de faktisk rett? Er vi avhengige av samfunnets aksept og anerkjennelse? Tar morsinstinktene til dem som sliter med å levere fra seg ungen sin feil? Skal økonomi få styre alt?

For the record: Selv ville jeg valgt å være hjemme - selv om det betyr mindre av både anerkjennelse og penger. Fordi familien min og helsa mi er viktigere enn alt annet. Ikke meninga å være skarp eller virke sint her, men dette er noe jeg er engasjert i. Jeg har allikevel ikke tenkt å debattere dette i det uendelige, for nå har jeg sagt mitt.

[Suzie]

Jeg vet ikke om jeg orker å svare på alt det. For det var mye å ta tak i. Men tallene fra SSB dreier seg om hvor mange timer pass det er betalt for. Ikke hvor mange timer barna faktisk er der. Og jeg må si at det skinner kraftig igjennom at de holdningene som du ikke ønsker at folk skal ha om de som velger å være hjemme, de har du selv overfor de som velger å jobbe.

[Jeanette]

Opprinnelig skrevet av Suzie

Og jeg må si at det skinner kraftig igjennom at de holdningene som du ikke ønsker at folk skal ha om de som velger å være hjemme, de har du selv overfor de som velger å jobbe.

Dette var som sagt ikke ment som noe angrep, og jeg har full respekt for dem som velger å jobbe ute. Jeg bare forsøker å se det fra "den mindre vanlige sida", om man kan kalle det det.

Angående statistikken: det er ikke til å komme fra at fulltidsungene har lengre dager enn foreldrene, fordi de kommer som regel før foreldrenes arbeidsdag og blir hentet etterpå. 8 timer om dagen (normal arbeidsdag i 100%), 5 dager i uka utgjør 40 timer. For ungene kommer henting og bringing i tillegg. Hvis det tar foreldrene 15 minutter å komme seg til og fra jobb, så har ungen en halvtime ekstra om dagen. 42,5 timers uke. Noen foreldrepar begynner og slutter til forskjellige tider, slik at den ene henter og den andre bringer - men for veldig mange (de fleste, etter hva jeg har sett) er det ikke sånn. Det er bare et fåtall av de som betaler for fulltidsplass som ikke benytter den fullt ut.

I bunn og grunn er det allikevel det definitivt beste for alle parter om man lever det livet man ønsker å leve. Men da er det viktig at man stiller spørsmålet om hvem som ønsker dette: man selv eller samfunnet.

Ville du reagert like sterkt dersom jeg sa at jeg helt klart ville valgt å være utearbeidende, og at den hjemmeværende husmor har gått ut på dato og ikke har noe i dagens samfunn å gjøre?

[Suzie]

Opprinnelig skrevet av Unicorn

Dette var som sagt ikke ment som noe angrep, og jeg har full respekt for dem som velger å jobbe ute. Jeg bare forsøker å se det fra "den mindre vanlige sida", om man kan kalle det det.

Angående statistikken: det er ikke til å komme fra at fulltidsungene har lengre dager enn foreldrene, fordi de kommer som regel før foreldrenes arbeidsdag og blir hentet etterpå. 8 timer om dagen (normal arbeidsdag i 100%), 5 dager i uka utgjør 40 timer. For ungene kommer henting og bringing i tillegg. Hvis det tar foreldrene 15 minutter å komme seg til og fra jobb, så har ungen en halvtime ekstra om dagen. 42,5 timers uke. Noen foreldrepar begynner og slutter til forskjellige tider, slik at den ene henter og den andre bringer - men for veldig mange (de fleste, etter hva jeg har sett) er det ikke sånn. Det er bare et fåtall av de som betaler for fulltidsplass som ikke benytter den fullt ut.

I bunn og grunn er det allikevel det definitivt beste for alle parter om man lever det livet man ønsker å leve. Men da er det viktig at man stiller spørsmålet om hvem som ønsker dette: man selv eller samfunnet.

Ville du reagert like sterkt dersom jeg sa at jeg helt klart ville valgt å være utearbeidende, og at den hjemmeværende husmor har gått ut på dato og ikke har noe i dagens samfunn å gjøre?

Jeg ville reagert fordi du snakket om husmor. Hvorfor mor?
Og det du skriver om barnehagetiden er feil, i allefall i vår barnehage. Den ene forelderen henter, den andre bringer. Det er normalen. Og på den måten får ungene kortere dager. Dessuten er det endel som har full plass men jobber redusert. (I de kommunale barnehagene her kan du velge mellom hel eller halv plass.)

[Jeanette]

Opprinnelig skrevet av Suzie

Jeg ville reagert fordi du snakket om husmor. Hvorfor mor?
Og det du skriver om barnehagetiden er feil, i allefall i vår barnehage. Den ene forelderen henter, den andre bringer. Det er normalen. Og på den måten får ungene kortere dager. Dessuten er det endel som har full plass men jobber redusert. (I de kommunale barnehagene her kan du velge mellom hel eller halv plass.)

Mor fordi det som regel er hun som velger det, dersom hun kan.

Og jeg skulle virkelig ønske jeg delte din erfaring angående barnehagetider. Virkelig. For selv om noen foreldre har denne muligheten, så er det på langt nær normen i de barnehagene jeg har jobba. Har tilogmed fått inn en unge etter at han hadde vært med mamma på jobb i halvannen time før barnehagestart, morgen etter morgen. Han ble heller ikke henta tidlig. Gikk så langt at han nesten bikka over pga stress og søvnmangel før noen gjorde noe med det.

Har heller ikke tall på hvor mange seinvakter jeg har jobbet overtid gjennom disse åra, fordi foreldrene har problemer med å rekke tida (for ungen spiller det jo ingen rolle om det er pga rushtrafikk, uforutsette hendelser eller ren skjær sløvhet). Som regel er også dette de ungene som kommer i 8tida om morgenen, og barnehagene har stengt halv 5 eller 5. Nå er dette riktignok enkelttilfeller, men det skjer. Og det burde det ikke. Det er ikke bra for noen - ikke for barnehagepersonalet (som ofte har egne unger som skal hentes), ikke foreldrene og ikke for ungene.

Så dette er bakgrunnen for mitt hjertesukk. Som sagt skulle jeg virkelig ønske jeg delte din erfaring angående dette, Suzie.

[Retz]

Nå har jeg kun valgt å quote konkrete spørsmål, men skulle noen ønske å sette disse inn i den sammenhengen de sto i, så er det bare å lese hele innlegget.

Opprinnelig skrevet av Unicorn

Finnes det ikke muligheter for å realisere seg selv dersom man er hjemmeværende?

Selvsagt gjør det det for noen. Det kommer jo helt an på hvilken retning denne drivkraften til utfoldelse tar. For et menneske som har valgt utdannelse og yrke i forhold til sine evner og muligheter, og ut fra et sterkt behov for å gjøre akkurat dette, så vil hjemmetilværelsen føles noe klam og klautrofobisk etterhvert. Har man derimot et behov for å utvikle omsorgsdelen av seg, eller man synes det er spennende og utfordrende å tilbringe tid sammen med ungene, så vil en hjemmetilværelse være ideell. Dette er ytterpunkter, og de fleste ligger vel langs et kontinum som spenner fra det ene ytterpunktet til det andre. Å realisere seg selv er å hige etter og utvikle iboende evner og muligheter, og det vil selvsagt være store individuelle forskjeller mtp hva disse består i. Noe kan realiserers i kombinasjon med det å være hjemme, og noe kan det ikke.

Det som kanskje skremmer meg mest med alt dette, er at barnehager er opplest og vedtatt som automatisk det beste for barna. Når ble kvinnen i gata mindre egna til å oppdra sine egne barn enn et pedagogisk utdanna personell?

Hvem har vedtatt dette? Det argumentet har jeg faktisk aldri hørt, og jeg omgås nesten bare yrkesaktive. De fleste ser på barnehager som et godt alternativ for ungene når mor/far er på jobb, men ingen av mine kolleger har noen gang gitt uttrykk for at det er det beste alternativet generelt. For noen unger kan det være bedre å gå i barnehage enn å være hjemme, f.eks. i de tilfellene hvor samvær med andre unger kan øke en mangelfull sosial kompetanse, eller når det ikke finnes jevnaldrende unger og være sammen med. Men at "det er opplest og vedtatt" er ikke en holdning jeg har møtt.

...Ergo: de som "bare" har hus og barn ikke er fullt så flinke (for de er jo faktisk late, selv om få sier dette høyt - og så er man kanskje ikke så rent lite misunnelig heller) og at det derfor automatisk blir sett på som en mindreverdig tilværelse.

Men er det det?

Noen hjemmeværende er late. Noen yrkesaktive er late. Noen hjemmeværende er hjemme fordi de ikke gidder å jobbe. Verken hjemme eller ute. Vil likevel tro at de fleste mennesker ikke er påfallende late.

Om det er en mindreverdig tilværelse? Heller utilfredsstillende, tenker jeg. For en del mennesker.

Eller er dette bare nok en måte vi svikter i egenomsorgen på? Nok en måte for oss å ofre oss for alle andre?

Det tror jeg absolutt ikke. Ut fra egen erfaring fra min arbeidsplass, så er de fleste menneskene der svært så bevisste på sine valg og konsekvensene av dem.

Lar vi oss overbevise om at alle andre har rett? Eller HAR de faktisk rett? Er vi avhengige av samfunnets aksept og anerkjennelse?

Til en viss grad er de fleste av oss avhengig av aksept og anerkjennelse fra andre, noen mer andre mindre. Når det er sammenheng mellom det vi tenker, føler og handler, så blir aksept og anerkjennelse icing on the cake. Det vil alltid være mennesker som er på kollisjonskurs når det gjelder tanker og følelser kontra handling, men at disse utgjør et flertall blant yrkesaktive ift hjemmeværende har jeg liten tro på.

Tar morsinstinktene til dem som sliter med å levere fra seg ungen sin feil? Skal økonomi få styre alt?

Jeg skal ikke begi meg ut på en diskusjon om instinkter, men å føle at det er feil å levere fra seg ungen på barnehagen behøver ikke å bety at det er feil. Og økonomi styrer ganske mye, ja, men også her har mange mennesker valgmuligheter. Så får hver enkelt finne ut hva som er et tilfredsstillende liv for seg selv og familien.

[Lin]

Da jeg var hjemme med barn ble det nok av en del uglesett. Så overtok mannen min som husfar og fikk masse positiv oppmerksomhet på det. Det var litt leit. Jeg skulle ønske kvinner fikk noe av den samme oppmuntringen fra omgivelsene.

Samtidig ser jeg jo at mange hjemmeværende er ganske negative til valget om å jobbe også.

Jeg føler egentlig aldri at jeg valgte enten eller, men alt til sin tid. Og jeg har alltid gjort noe ved siden av å være hjemme. Enten det var å ta noen vekttall på kveldstid eller å ha en deltidsjobb.

Her har vi byttet på å være hjemme, så ungene er vokst opp med å se at både mor og far er istand til å utføre oppgaver i hjemmet også.

[Suzie]

Opprinnelig skrevet av Bree

Da jeg var hjemme med barn ble det nok av en del uglesett. Så overtok mannen min som husfar og fikk masse positiv oppmerksomhet på det. Det var litt leit. Jeg skulle ønske kvinner fikk noe av den samme oppmuntringen fra omgivelsene.

Samtidig ser jeg jo at mange hjemmeværende er ganske negative til valget om å jobbe også.

Jeg føler egentlig aldri at jeg valgte enten eller, men alt til sin tid. Og jeg har alltid gjort noe ved siden av å være hjemme. Enten det var å ta noen vekttall på kveldstid eller å ha en deltidsjobb.

Her har vi byttet på å være hjemme, så ungene er vokst opp med å se at både mor og far er istand til å utføre oppgaver i hjemmet også.

Jeg synes ikke det er så rart at dere får positiv oppmerksomhet når dere tar utradisjonelle valg. Jeg synes det er flott når kvinner begir seg inn på menns arenaer og omvendt.

[Lin]

Jeg fikk ikke så mye positiv oppmerksomhet på det heller. Det er vel det som er litt surt.

Da jeg var hjemme og han jobbet var jeg heldig som hadde en mann som jobbet hardt og forsørget oss sånn at jeg kunne kose meg hjemme. Fikk jeg høre.

Da vi byttet, var jeg heldig som hadde en mann som tok over hjemme sånn at jeg kunne kose meg ute med jobb og studier.

Uansett hva jeg som kvinne og mor valgte, så ble det vurdert som mindre verdifullt enn når en mann gjorde det. Og da blir det jo ikke likestilling.

[Suzie]

Hva slags folk er det du omgås! :sjokkert:

[Lin]

Du kan så si.

Mannen er nabolagets helt sånn sett. Han får så mye ros og beundring, og folk regner med at det enten er noe galt med meg eller så synes de jeg er bortsekjemt. Og han gjør stort sett ikke så mye mer enn det andre hjemmeværende foreldre gjør. Men han er mann.

Og de som er verst sånn er faktisk kvinner. Kanskje de skryter så høyt om det for å hinte til egne menn? Jeg vet ikke. De blir faktisk litt paffe når de skryter av hvor heldig jeg er og jeg svarer at jeg er like heldig som mennene deres er.

Eller når damer på jobb gjør et nummer utav at mannen min noen ganger har laget og sendt med meg en matpakke og jeg spør om de selv har laget noen matpakker den morgenen. Joda, det har de. Men det er visst noe annet.

[Jeanette]

Opprinnelig skrevet av Retz

Å realisere seg selv er å hige etter og utvikle iboende evner og muligheter, og det vil selvsagt være store individuelle forskjeller mtp hva disse består i. Noe kan realiserers i kombinasjon med det å være hjemme, og noe kan det ikke.

*nikker* Men den holdningen jeg stadig vekk møter (eller kanskje innbiller meg at jeg møter, siden jeg ikke kommer på noen konkrete eksempler), er at man ikke kan realisere seg når man går hjemme. For det er jo bare begrenset til huslige sysler. Sånn som i Stepford (filmen, vet dere), hvor de har møter for å diskutere 1000 måter å bruke kongler på til jul. Jeg føler derimot at en hjemmetilværelse setter meg fri, slik at jeg kan gjøre ikke-jobbrelaterte ting. Ting jeg aldri ville hatt overskudd til dersom jeg hadde en sjef som fortalte meg hva jeg skulle gjøre og når.

Opprinnelig skrevet av Retz

Men at "det er opplest og vedtatt" er ikke en holdning jeg har møtt.

For eksempel, slik det ble nevnt på mammanett for noen dager siden: om man ikke har barna i barnehagen, så antas det automatisk at man ikke har fått plass. Hun som skrev innlegget opplevde ofte å måtte "forsvare" sitt valg, mens de som hadde barna i barnehagen aldri behøvde det. Fordi det mer eller mindre er blitt en selvfølge at barna er der.

Opprinnelig skrevet av Retz

Noen hjemmeværende er late. Noen yrkesaktive er late. Noen hjemmeværende er hjemme fordi de ikke gidder å jobbe. Verken hjemme eller ute. Vil likevel tro at de fleste mennesker ikke er påfallende late.

Håper du representerer det store flertall her.

Opprinnelig skrevet av Retz

Om det er en mindreverdig tilværelse? Heller utilfredsstillende, tenker jeg. For en del mennesker.

Før i tiden tror jeg kvinner (utenom rødstrømpene, da) satt sin ære i å være gode husmødre, og jeg tror de var klar over viktigheten av jobben de faktisk utførte i hjemmet. Jeg tror de var stolte av det også, fordi det var dette det var fokus på på den tida. Det var på mange måter mer positivt identitetsskapende enn det er i dag - for nå har "hjemmetilværelsen" blitt kraftig redusert rent anerkjennelsesmessig. Om signalene ble sterkere på hvor viktig det er å skape et godt hjem for seg og sine, så kan det også hende at fler fant tilfredsstillelsen i det.

En kvinne (eller mann, for den saks skyld) som har vokst opp med forventninger fra omgivelsene om å skaffe seg en høy utdanning og en karriere, vil kanskje føle at hun svikter om hun velger annerledes. Fordi hun lever ikke opp til forventningene, hverken andres eller sine egne. Hjemme er på en måte noe man bare er dersom man er syk eller har blitt refusert fra arbeidsmarkedet - og det ligger en slags fiasko i begge deler. Et sted innerst inne vil nok mange ubevisst assosiere til dette. Og det er klart dette ikke er tilfredsstillende på noen måte.

Opprinnelig skrevet av Retz

Til en viss grad er de fleste av oss avhengig av aksept og anerkjennelse fra andre, noen mer andre mindre. Når det er sammenheng mellom det vi tenker, føler og handler, så blir aksept og anerkjennelse icing on the cake. Det vil alltid være mennesker som er på kollisjonskurs når det gjelder tanker og følelser kontra handling, men at disse utgjør et flertall blant yrkesaktive ift hjemmeværende har jeg liten tro på.

Jeg tror vi (generelt) er mer avhengige av dette enn vi liker å tenke på. Noen er klart sterkere enn andre sånn sett, men ingen kan påstå seg frie. Vi er produkter av samfunnet og samfunnets forventninger til oss, enten det går den ene eller andre veien. Før var det forventet at kvinnen skulle være husmor - og det ble hun. Nå er det forventet at hun skal være yrkesaktiv - og nå er hun det. Jeg ønsker meg en mellomting, at samfunnet forventer at man tenker selv uten å oppmuntre eller sanksjonere den ene eller andre veien. Fordi folk er ulike, med ulike ønsker og behov. Og kvinner er nok de som oftest faller i denne forventningsfella.

Opprinnelig skrevet av Ritz

Jeg skal ikke begi meg ut på en diskusjon om instinkter, men å føle at det er feil å levere fra seg ungen på barnehagen behøver ikke å bety at det er feil. Og økonomi styrer ganske mye, ja, men også her har mange mennesker valgmuligheter. Så får hver enkelt finne ut hva som er et tilfredsstillende liv for seg selv og familien.

Jeg tror på instinkter som en grunnleggende kraft i oss. Noen er hensiktsmessige, andre er helt på trynet for å si det mildt (hva hjelper det å bli klam i henda når man er nervøs?). Men akkurat morsinstinktet tror jeg er det mest hensiktsmessige vi har, og det kan være forferdelig tøft å kjempe mot seg selv. Det er ikke så sjeldent at en mor snur i porten og løper gråtende tilbake til ungen sin under barnehageinnkjøringa (noe som selvfølgelig gjør det mye verre for begge), og det er da jeg mener at det kanskje er for tidlig. Kanskje mor og barn begge hadde hatt godt av å være sammen litt til, frem til de er mer klar for å møte verden. Noen er det etter et år, andre er det etter tre. Det er forskjell på foreldre, og det er forskjell på barn. Men det er synd hvis mor føler seg presset til det av den ene eller andre grunnen før tida er inne (selv etter statens oppmålte tid).

For meg blir det derfor mer og mer viktig å forsøke å synliggjøre den hjemmeværendes rolle i samfunnet, nettopp av disse grunnene. For å veie opp mot karriereforventningene, og for å kanskje være med på å skape en mer positiv holdning til det å være hjemme slik at det kan bli litt lettere å velge dette.

[Hulda]

Unicorn imponerer.

[blåveis]

Det er fortsatt viktig å skape et godt hjem, men pga. alle hjelpemidlene, og at vi er to, trenger vi ikke bruke så mye tid på det praktiske. Derfor har vi tid til å gå på jobb, og i tillegg skape et godt hjem. Et godt hjem er så mye mer enn hjemmelaget mat og skinnende gulv.

[Lin]

Det er mye god omsorg i et godt måltid også.

Men det bør helst ikke serveres av en som vantrives av jobben.

Det jeg vil frem til er at jeg synes vi, spesielt kvinner, bør være litt solidariske med hverandre på tvers av valg. Vi blir ikke bedre bare fordi vi omtaler andre som verre. Vi kan koste på oss å skryte litt av sidemann/kvinnen.

Jeg tror noe av det beste et barn kan ha er lykkelige foreldre. Dette er vel det største ankepunktet mitt mot martyrtendensen man innimellom får. Å gjøre barna ansvarlige for egen lykke er dårlig gjort. Og derfor vil jeg også si at man som forelder har et ansvar for å skape et liv man selv trives med også. Et ansvar for å ta vare på seg selv.

Da jeg var liten hadde moren min masse barnevakt for meg. Hun måtte ditt, og hun kunne ikke la være datt. Det meste var frivillige verv, skjønte jeg etterhvert. Mitt inntrykk var at hun led og ofret seg. Det hadde vært så innmari mye bedre å ha barnevakt hjemme dersom jeg visste at moren min var ute og koste seg. At hun gjorde noe som ga henne noe.

For min egen del er jeg ikke redd for å fortelle at mamma og pappa skal ha kjærestekveld og kose seg etter at ungene er i seng. Klart de gjerne vil være med, men jeg tror det må være trygt og godt å sovne til lydene av foreldre som snakker sammen og vite at de er litt kjærester også.

[Jeanette]

Opprinnelig skrevet av blåveis

Det er fortsatt viktig å skape et godt hjem, men pga. alle hjelpemidlene, og at vi er to, trenger vi ikke bruke så mye tid på det praktiske. Derfor har vi tid til å gå på jobb, og i tillegg skape et godt hjem. Et godt hjem er så mye mer enn hjemmelaget mat og skinnende gulv.

Sant. Et godt hjem er også mennesker som har tid og overskudd til hverandre. Mange bruker alt de har av krefter på jobb, er helt ferdige når man kommer hjem - og skal da begynne på det viktigste. Helt fint om man klarer begge deler og er lykkelig med det, men jeg ville stilt store spørsmålstegn ved prioriteringa dersom dette ikke er tilfelle.

Nå ser jeg kanskje dette litt skjeivt selv, i og med at jeg sjelden varer lenger enn 3 mnd i full stilling før jeg åker ut i langtidssjukemelding, men mitt inntrykk fra mange av de andre jeg har snakket med om dette er det samme: de føler at det ikke er noe igjen etterpå. Til sine egne.

[Jeanette]

Opprinnelig skrevet av Bree

For min egen del er jeg ikke redd for å fortelle at mamma og pappa skal ha kjærestekveld og kose seg etter at ungene er i seng. Klart de gjerne vil være med, men jeg tror det må være trygt og godt å sovne til lydene av foreldre som snakker sammen og vite at de er litt kjærester også.

Det er det. Husker det fra da jeg var lita.

[Retz]

Har ikke tid å svare på hele innlegget ditt akkurat nå, (skal på jobb) men denne tar jeg:

Opprinnelig skrevet av Unicorn

Håper du representerer det store flertall her.

Nope. Jeg er lat. I hvertfall på hjemmefronten.

[blåveis]

Opprinnelig skrevet av Unicorn

Sant. Et godt hjem er også mennesker som har tid og overskudd til hverandre. Mange bruker alt de har av krefter på jobb, er helt ferdige når man kommer hjem - og skal da begynne på det viktigste. Helt fint om man klarer begge deler og er lykkelig med det, men jeg ville stilt store spørsmålstegn ved prioriteringa dersom dette ikke er tilfelle.

Nå ser jeg kanskje dette litt skjeivt selv, i og med at jeg sjelden varer lenger enn 3 mnd i full stilling før jeg åker ut i langtidssjukemelding, men mitt inntrykk fra mange av de andre jeg har snakket med om dette er det samme: de føler at det ikke er noe igjen etterpå. Til sine egne.

Jeg tror kanskje at mange av dem som ikke fikser dette, ikke ville gjort det bedre om de var hjemmeværende. Jeg syns at de aller fleste klarer begge deler med glans, og de som ikke klarer det viser best igjen.

[Suzie]

Opprinnelig skrevet av Unicorn

Sant. Et godt hjem er også mennesker som har tid og overskudd til hverandre. Mange bruker alt de har av krefter på jobb, er helt ferdige når man kommer hjem - og skal da begynne på det viktigste. Helt fint om man klarer begge deler og er lykkelig med det, men jeg ville stilt store spørsmålstegn ved prioriteringa dersom dette ikke er tilfelle.

Her definerer du hva som er det viktigste. Hjemmet. Det er ikke slik for alle. Selvsagt vil familien ofte være det viktigste, men jeg tror ikke det er den man "stjeler" tid fra. Det er fra vasking og rydding, og tid alene eller med egne hobbyer.

Før i tiden tror jeg kvinner (utenom rødstrømpene, da) satt sin ære i å være gode husmødre, og jeg tror de var klar over viktigheten av jobben de faktisk utførte i hjemmet. Jeg tror de var stolte av det også, fordi det var dette det var fokus på på den tida. Det var på mange måter mer positivt identitetsskapende enn det er i dag - for nå har "hjemmetilværelsen" blitt kraftig redusert rent anerkjennelsesmessig. Om signalene ble sterkere på hvor viktig det er å skape et godt hjem for seg og sine, så kan det også hende at fler fant tilfredsstillelsen i det.

Den gamle sorten husmødre satt sin ære i et ryddig, pent hjem. I å være nøysomme og å fremstå som "perfekte". Bortsett fra nøysomheten kan jeg ikke fatte at dette er noe folk ønsker å sette sin ære i. Jeg håper at de som er hjemme i dag er det for å være med barna og for å få en roligere hverdag for hele familien.

[Jeanette]

Opprinnelig skrevet av blåveis

Jeg tror kanskje at mange av dem som ikke fikser dette, ikke ville gjort det bedre om de var hjemmeværende. Jeg syns at de aller fleste klarer begge deler med glans, og de som ikke klarer det viser best igjen.

Det kommer kanskje an på hvilken type jobb man har, når jeg tenker meg om. For dem jeg har snakka mest med om dette er kollegaer i barnehagene rundt omkring. Noen går det greit for, mens mange føler at de bare "begynner på nytt igjen" på ny runde av samme greiene når de kommer hjem, med ungemas og matlaging. Og siden de da allerede er slitne, så har de dårlig samvittighet fordi de har gitt det de har til andres unger, mens egne stiller "bakerst i køen" rent energimessig.

Stiller seg sikkert litt annerledes om det er et klart skille mellom arbeidsaktivitet og hjemmeaktivitet. At man gjør helt forskjellige ting ute og hjemme.

[Suzie]

Opprinnelig skrevet av Unicorn

Det kommer kanskje an på hvilken type jobb man har, når jeg tenker meg om. For dem jeg har snakka mest med om dette er kollegaer i barnehagene rundt omkring. Noen går det greit for, mens mange føler at de bare "begynner på nytt igjen" på ny runde av samme greiene når de kommer hjem, med ungemas og matlaging. Og siden de da allerede er slitne, så har de dårlig samvittighet fordi de har gitt det de har til andres unger, mens egne stiller "bakerst i køen" rent energimessig.

Stiller seg sikkert litt annerledes om det er et klart skille mellom arbeidsaktivitet og hjemmeaktivitet. At man gjør helt forskjellige ting ute og hjemme.

Det tror jeg du har helt rett i. For min del får jeg energi av å jobbe, og av å være med barna. En vinn-vinn situasjon. Hadde jeg gjort det samme hele dagen ville det helt klart vært annerledes. Uansett om jeg jobbet hele tiden eller var hjemme hele tiden.

[Jeanette]

Opprinnelig skrevet av Suzie

Her definerer du hva som er det viktigste. Hjemmet. Det er ikke slik for alle. Selvsagt vil familien ofte være det viktigste, men jeg tror ikke det er den man "stjeler" tid fra. Det er fra vasking og rydding, og tid alene eller med egne hobbyer.

Disse tingene henger sammen... Om man hele tiden stjeler tid fra "egenomsorgen" om man kan kalle det det, med alenetid og hobbyer, så går man gjerne litt tom etterhvert. Og når man da endelig kunne ha brukt tid på seg selv, så er det en trillion andre ting (vasking og rydding) som burde vært gjort. Så klarer man ikke å slappe helt av uansett.

Opprinnelig skrevet av Suzie

Den gamle sorten husmødre satt sin ære i et ryddig, pent hjem. I å være nøysomme og å fremstå som "perfekte". Bortsett fra nøysomheten kan jeg ikke fatte at dette er noe folk ønsker å sette sin ære i. Jeg håper at de som er hjemme i dag er det for å være med barna og for å få en roligere hverdag for hele familien.

Finnes masse god "ære" i å bruke tid med barna og å skape en roligere hverdag. Dette skulle jeg ønske flere så verdien av. Gode holdninger til nettopp dette. Forståelse av hvilken rolle man spiller i denne settingen. Hvor viktig dette er i et stressa samfunn.

[Suzie]

Opprinnelig skrevet av Unicorn

Finnes masse god "ære" i å bruke tid med barna og å skape en roligere hverdag. Dette skulle jeg ønske flere så verdien av. Gode holdninger til nettopp dette. Forståelse av hvilken rolle man spiller i denne settingen. Hvor viktig dette er i et stressa samfunn.

Det er det jeg mener. De gamle husmødrene er ikke noe ideal. Men at man velger et levesett som gir mer tid og ro med barna, det er noe helt annet.

[Jeanette]

Opprinnelig skrevet av Suzie

Det er det jeg mener. De gamle husmødrene er ikke noe ideal. Men at man velger et levesett som gir mer tid og ro med barna, det er noe helt annet.

Poenget mitt er bare at før i tida var dette noe man var stolt av. Nå har jeg et inntrykk av at det i mange miljøer må forsvares.

- Hva driver du med sånn til daglig, da?
- Jo, nå skal du høre. Jeg er daglig leder i sånnogsånn, og jobben består av detogdet.

Lettere å si dette, enn dette:

- Hmm, njei, driver med? Jeg går bare hjemme med ungene mine, jeg... Og vasker gulv og klær og sånn... lissom.
(- Ja, men hva DRIVER du med, sånn til daglig, når du IKKE er hjemme i permisjon? - for det er gjerne det som er neste spørsmålet)

Det er i alle fall sånn jeg har inntrykk av at det er.

[Suzie]

Da er det jo den som er hjemme som nedvurderer det. Ikke den som spør.

Og ja, man var stolt av å være en god husmor før. Men om man var en god husmor ble målt i mangel på støv, rene vinduer og slikt. Ikke i lek og samvær med barna.

[Jeanette]

Opprinnelig skrevet av Suzie

Da er det jo den som er hjemme som nedvurderer det. Ikke den som spør.

Jeg tror det er fra begges part, egentlig. Prøvde å komme på en stolt måte å svare at man er hjemmeværende på, men der kom tilogmed jeg til kort gitt...

Opprinnelig skrevet av Suzie

Og ja, man var stolt av å være en god husmor før. Men om man var en god husmor ble målt i mangel på støv, rene vinduer og slikt. Ikke i lek og samvær med barna.

Tidene og prioriteringene forandrer seg, og husmorrollen med dem. Men man kan like fullt være stolt av å være en moderne husmor.

[Lin]

Opprinnelig skrevet av Suzie

Det er det jeg mener. De gamle husmødrene er ikke noe ideal. Men at man velger et levesett som gir mer tid og ro med barna, det er noe helt annet.

De gamle husmødrene hadde knapt tid til ungene der de skurte ivei for å gjøre alt perfekt til mannen kom hjem. Eller, enda verre; om nabokona kunne se.

Mødre som velger å være hjemme i dag har nok en litt annen prioritering og har lagt perfeksjonismen på hylla.

Heldigvis.

[marie]

Opprinnelig skrevet av Bree

De gamle husmødrene hadde knapt tid til ungene der de skurte ivei for å gjøre alt perfekt til mannen kom hjem. Eller, enda verre; om nabokona kunne se.

Mødre som velger å være hjemme i dag har nok en litt annen prioritering og har lagt perfeksjonismen på hylla.

Heldigvis.

Min bestemor var hjemme med sine seks unger som er født på femti-tallet. Hver gang vi snakker om hvordan hun hadde det på den tida må hun medgi at hun aldri lekte eller fant på særlig mye med ungene og at hun brukte store deler av dagen til husarbeid. Det var slik det var med henne, nabokonene og venninne. Hun er alltid overrasket over hvor mye vi finner på med våre unger, selv i de periodene hvor vi har vært to som er utearbeidende.

Selv har jeg faktisk ikke møtt noen negative holdninger til at jeg var hjemmeværende i perioder. Mulig det er fordi jeg har en utdannelse å falle tilbake på. Jeg synes at det er flott at man kan velge å ha det slik som passer best for familien, men jeg ser at det kan være et stort sjangsespill å ikke ha en utdannelse å falle tilbake på. Som med min tante som ble enke før hun var førti. Det var en hard jobb å komme seg inn i et jobbmarked etter mange år som hjemmeværende og uten noen utdannelse. Man vet aldri hvilken rettning livet tar.

[Lin]

Godt poeng, Berglijot!

Jeg tror jeg vil føle meg tryggere nå som jeg alltids kan ta noen vakter dersom jeg blir hjemme.

Min svigermor syntes forresten vi sløste med bleiene. Da hun var hjemme fikk ikke ungene ny bleie før de hadde bæsjet. Mer hadde de ikke tid til.

[Jeanette]

Opprinnelig skrevet av Bree

Godt poeng, Berglijot!

Jeg tror jeg vil føle meg tryggere nå som jeg alltids kan ta noen vakter dersom jeg blir hjemme.

Et valg er ikke et valg lenger om man ikke har muligheten til å velge, grunnet mangel på utdannelse. Da kan hjemmet oppleves som et fengsel for veldig mange, om man er hjemme fordi man må. Men må det være en universitetsutdannelse? Holder det ikke med fagbrev fra videregående?

Dessuten: man MÅ beholde sin selvstendighet selv om man blir hjemmeværende. Vite hvor alle papirer er, ha oversikt over økonomien - og muligheten til å forsørge seg og sine hvis tidene blir harde (og vissheten om at man kan hvis man må).

Som Berglijot sier: man vet aldri.

[Retz]

Opprinnelig skrevet av Unicorn

For eksempel, slik det ble nevnt på mammanett for noen dager siden: om man ikke har barna i barnehagen, så antas det automatisk at man ikke har fått plass. Hun som skrev innlegget opplevde ofte å måtte "forsvare" sitt valg, mens de som hadde barna i barnehagen aldri behøvde det. Fordi det mer eller mindre er blitt en selvfølge at barna er der.

Man antar og trekker konklusjoner på bakgrunn av tidligere erfaringer og hva som er vanlig i det miljøet man ferdes i. Om man trekker feil konklusjon, så betyr ikke det at man fordømmer et annet menneskes valg når vedkommende presenterer et annet alternativ. Når barna er over 3-4 år, så vil jeg tro de fleste begynt i barnehage, og da er det naturlig å anta at man ikke har fått barnehageplass dersom dette ikke er tilfelle. Når antagelsen så viser seg ikke å stemme, så greit nok.

Før i tiden tror jeg kvinner (utenom rødstrømpene, da) satt sin ære i å være gode husmødre, og jeg tror de var klar over viktigheten av jobben de faktisk utførte i hjemmet. Jeg tror de var stolte av det også, fordi det var dette det var fokus på på den tida. Det var på mange måter mer positivt identitetsskapende enn det er i dag - for nå har "hjemmetilværelsen" blitt kraftig redusert rent anerkjennelsesmessig. Om signalene ble sterkere på hvor viktig det er å skape et godt hjem for seg og sine, så kan det også hende at fler fant tilfredsstillelsen i det.

Eller en del av disse kvinnene gjorde det beste ut av en tilværelse som de ikke fant tilfredsstillende, men som de godtok fordi det var vanskelig å se andre muligheter. De opplevde det som om de ikke hadde noe reellt valg. Rundt århundreskiftet var det ofte et nederlag for kvinner å ta seg arbeid utenfor hjemmet. Da signaliserte de til omverdenen at de ikke var attraktive nok til å skaffe seg en mann, - som kunne forsørge dem - at de ikke hadde noen nær familie som kunne "ta seg av" dem og at de var for fattige til å klare seg på egen hånd uten arbeid. Fattige, ugifte kvinner arbeidet, gifte kvinner gjorde det ikke. Det er først når man får øye på mulighetene at man er i stand til å velge det ene framfor det andre. Under 2. verdenskrig kom USA etterhvert i underskudd på mannlig arbeidskraft, og kvinnene ble oppmuntret til å ta seg arbeid både i industri som gikk direkte på krigsmateriell og arbeidsplasser som mer indirekte hadde sammenheng med krigføring. Disse kvinnene gjorde en kjempejobb, og selv om noe av deres entusiasme må sees i sammenheng med nasjonalfølelse og stolthet over å kunne gjøre en innsats for landet sitt, så stortrivdes de fleste i sin nye rolle. Det ble et ramaskrik da krigen var over og mennene kom tilbake og krevde arbeid. På bekostning av kvinnene. De hadde sett at det fantes andre muligheter enn å være hjemme med barn, og den tilværelsen de tidligere hadde godtatt ble nå et lite tilfredsstillende alternativ. Fordi de hadde fått smaken på noe annet.

For meg blir det derfor mer og mer viktig å forsøke å synliggjøre den hjemmeværendes rolle i samfunnet, nettopp av disse grunnene. For å veie opp mot karriereforventningene, og for å kanskje være med på å skape en mer positiv holdning til det å være hjemme slik at det kan bli litt lettere å velge dette.

Når du skriver karriere, så tenker jeg klatring - både ift lønn og ansvar - innen et visst fagfelt. At man meget bevisst utnytter de mulighetene som måtte oppstå for å få høyere lønn, mer utfordrende arbeidsoppgaver, økt innflytelse og påvirkningskraft innen egen faggruppe etc. Ut fra denne tanken, så er min erfaring at de fleste av oss ikke ser på jobben vår på denne måten. Man finner rene karrieremennesker og man finner sløve latsabber på de fleste arbeidsplasser, men majoriten av oss ønsker ikke denne hesblesende klatringa til toppen. Vi ønsker selvsagt høyere lønn, - uansett lønnsnivå så vil alltid ønsket være der, om ikke alltid behovet, he he - men vi er ikke alle ute etter en lederstilling. Det er mer et ønske om på best mulig måte kombinere evner, særinteresser innen fagfeltet, behov og muligheter for å kunne gjøre en best mulig jobb. Noe som i sin tur gir oss tilfredsstilelse over å ha utført et godt stykke arbeid.

Det kan godt være du har rett mht en generell manglende positiv holdning til det å være hjemme med barn, men jeg kan ikke huske å ha møtt disse holdningene. Noe som kanskje har sin forklaring i at jeg ikke kjenner noen som har tatt det valget, og dermed heller ikke hører motforestillinger fra andre.

[Sharkbait]

Gratulerer til Retz for meget godt innlegg. Aim impresd.

[Jeanette]

For meg så blir dette noe a'la det samme som vi har sett angående kroppsidealer. Hvilket bilde som blir presentert for mediebrukerne. Tenk på det... Hvordan presenteres Den Fullkomne Kvinne? Bortsett fra at hun er tynn vakker og veltrent, så er hun intelligent, samfunnsengasjert, høyt utdanna, i full jobb og klarer samtidig å følge opp ungene på alle de aktivitetene de måtte ha. Det er heller sjelden hun blir presentert som hjemmeværende husmor (og han på sin side, blir så godt som aldri satt i denne settingen). Det må i så fall bare være enkelte amerikanske sit-coms som viser dette levesettet - og da ofte som en harselering.

I et samfunn som går fortere og fortere, mer og mer stressa med høyere og høyere forventninger så er jeg bekymra for hvordan småjentene våre kommer til å få det når de vokser opp. Med mindre det da skjer en holdningsendring.

Leste for en stund siden en artikkel om at dagens kvinner ofte ble deprimerte, fordi livet ikke viste seg å svare til disse forventningene de hadde da de var yngre. Men husker ikke hvor. Kanskje noen andre vet?

[Jeanette]

Fant forresten denne: http://www.helsenytt.no/artikler/jobb_familie.htm

Ikke helt den jeg lette etter, men relevant allikevel.

Og dette:

– Kvinner med høy utdanning og inntekt vil signalisere at de ikke er husmødre, men har viktigere ting å være opptatt av. Husmorskikkelsen blir gjerne sett på som noe kjedelig, begrensende og uinteressant, sier forskningsleder Ingun Grimstad Klepp ved Statens institutt for forbruksforskning til avisen.

Sakset herfra. Hvor kommer denne holdningen fra?

[Jeanette]

Opprinnelig skrevet av Retz

Det ble et ramaskrik da krigen var over og mennene kom tilbake og krevde arbeid. På bekostning av kvinnene. De hadde sett at det fantes andre muligheter enn å være hjemme med barn, og den tilværelsen de tidligere hadde godtatt ble nå et lite tilfredsstillende alternativ. Fordi de hadde fått smaken på noe annet.

Opprinnelig skrevet av Retz

Det er mer et ønske om på best mulig måte kombinere evner, særinteresser innen fagfeltet, behov og muligheter for å kunne gjøre en best mulig jobb. Noe som i sin tur gir oss tilfredsstilelse over å ha utført et godt stykke arbeid.

De opplevde det jo som grunnleggende viktig. Den innsatsen de gjorde betydde liv eller død for nasjonen, deres menn og deres sønner. Det er klart de var stolte over dette, og med veldig god grunn. Så lenge man har denne holdningen til hva man gjør, så klarer man alt. Og jeg har ingen problemer med å se for meg nedturen når kampen var vunnet og det var tilbake til hverdagen med vinduspussing og klesvask.

Spørsmålet er bare om man klarer å ha den holdningen til jobben sin idag, eller om det oppleves som et nødvendig onde: "Working 9 to 5, what a way to make a living, barely getting by, it's all taking and no giving". Det er da det blir skummelt.

Opprinnelig skrevet av Retz

Det kan godt være du har rett mht en generell manglende positiv holdning til det å være hjemme med barn, men jeg kan ikke huske å ha møtt disse holdningene. Noe som kanskje har sin forklaring i at jeg ikke kjenner noen som har tatt det valget, og dermed heller ikke hører motforestillinger fra andre.

Viser til sitat fra Kvinnenettet, i mitt forrige innlegg. Det er bare ikke noe man velger lenger, om man ikke er syk eller dum. Mye av det samme som du nevnte var tilfelle med utearbeidende kvinner i tidligere tider - bare at nå er det helt omvendt. Nå er det samfunnstaperne som går hjemme, og det er i arbeidslivet man "vinner".

[Retz]

Opprinnelig skrevet av Unicorn

Fant forresten denne: http://www.helsenytt.no/artikler/jobb_familie.htm

Ikke helt den jeg lette etter, men relevant allikevel.

Og dette:

Sakset herfra. Hvor kommer denne holdningen fra?

Nå går det ikke fram av artikkelen om dette er et direkte resultat av undersøkelsen, eller om det er noe Grimstad har konkludert med. Er f.eks. et av spørsmålene i undersøkelsen formet som "Ønsker du å signalisere til andre at du ikke er husmor?" eller "Hvor viktig er det for deg å signalisere at du ikke er husmor?" med fem rangerte svaralternativ, så er Grimstads påstand basert direkte på forskningsresultater. Har spørsmålet vært av typen "Er det viktig for deg å være opptatt av andre ting enn husarbeid?" eller noe tilsvarende med rabgerte svaralternativ, så trekker Grimstad en konklusjon. Som kan være riktig eller gal.

For å ta et annet eksempel; hadde jeg fått spørsmål om jeg ser på husmorskikkelsen som kjedelig, begrensende og uinteressant, så hadde jeg svart ja. Fordi jeg ikke kan se for meg meg selv i en sånn rolle. Jeg hadde syntes at det å være hjemme og gjøre husarbeid ville vært kjedelig, begrensende og uinteressant. Hadde jeg fått spørsmål om jeg ønsker å signalisere til andre at jeg ikke er husmor, så hadde jeg svart nei. Fordi jeg ikke har et bevisst ønske om å signalisere noe som helst mtp husmor kontra yrkesaktiv. Jeg hadde svart det samme dersom spørsmålet hadde vært stilt ift arbeid utenfor hjemmet. Hadde jeg følt en sterk identitet med den ene eller den andre rollen, så hadde det kanskje vært viktigere for meg å signalisere noe ut til menneskene rundt meg, men både jobb og plikter i hjemmet utgjør bare en liten del av det som er meg.

[FruWulf]

Du skremmer meg, mamma! :sjokk:

[Retz]

Opprinnelig skrevet av Unicorn

De opplevde det jo som grunnleggende viktig. Den innsatsen de gjorde betydde liv eller død for nasjonen, deres menn og deres sønner. Det er klart de var stolte over dette, og med veldig god grunn. Så lenge man har denne holdningen til hva man gjør, så klarer man alt. Og jeg har ingen problemer med å se for meg nedturen når kampen var vunnet og det var tilbake til hverdagen med vinduspussing og klesvask.

Spørsmålet er bare om man klarer å ha den holdningen til jobben sin idag, eller om det oppleves som et nødvendig onde: "Working 9 to 5, what a way to make a living, barely getting by, it's all taking and no giving". Det er da det blir skummelt.

Det mest vanlige er vel at vi befinner oss et sted mellom disse ytterpunktene. At vi tjener litt mer enn "barely getting by", at balansen mellom å gi og ta på jobben er noenlunde stabil, at man stort sett trives, uten å ha en ekstatisk opplevelse av at man bidrar til noe STORT i forhold til gud og fedreland. Personlig hadde jeg ikke valgt å jobbe (tror jeg) hvis vi stiller det kjente spørsmålet "Hva hadde du gjort hvis du vant 10 millioner i Lotto?" MEN, jeg ville ikke vært hjemme med barn heller. Og gjort husarbeid. Da hadde jeg kjeda vettet av meg. I en sånn situasjon hadde jeg sikkert valgt å studere et eller annet, pluss å investere tid og energi i diverse hobbier. Og kanskje freelancet bittelitt på si innenfor fagfeltet mitt.

Viser til sitat fra Kvinnenettet, i mitt forrige innlegg. Det er bare ikke noe man velger lenger, om man ikke er syk eller dum. Mye av det samme som du nevnte var tilfelle med utearbeidende kvinner i tidligere tider - bare at nå er det helt omvendt. Nå er det samfunnstaperne som går hjemme, og det er i arbeidslivet man "vinner".

Viser til det forrige innlegget mitt.

[Retz]

Opprinnelig skrevet av FruWulf

Du skremmer meg, mamma! :sjokk:

Hva er det nå, da?

[FruWulf]

Du oppfører deg seriøst, og det er liksom ikke så ofte...

[Retz]

Opprinnelig skrevet av FruWulf

Du oppfører deg seriøst, og det er liksom ikke så ofte...

Ja, jeg legger meg virkelig i selen for å svare på en saklig, seriøs og ikke-støtende måte. Det skal jeg ha. *glorie*

Dessuten kommer Bree til å kappe klittene mine hvis jeg skremmer bort flere fra dette frueforumet. *angst*

[marie]

Jeg anser ikke meg selv for å gjøre karriere selv om jeg jobber. Bevares, jeg er jo så godt som ambisjonsløs. Den eneste ambisjonen er å være en god lærer. Ikke det at ikke det er en stor nok ambisjon, men jeg har liksom ingen ambisjoner om å bli sjef eller noe sånt.

Unicorn: For meg er utdannelse fagbrev eller høyskoleutdannelse.

[marie]

Før jul i fjor var jeg husmor, i vår var jeg deltidsarbeidende og nå er jeg yrkesaktiv. Ikke det at jeg gjør noe nummer ut av det, men om jeg får spørsmål svarer jeg slik.

[Retz]

Opprinnelig skrevet av Berglijot

Før jul i fjor var jeg husmor, i vår var jeg deltidsarbeidende og nå er jeg yrkesaktiv. Ikke det at jeg gjør noe nummer ut av det, men om jeg får spørsmål svarer jeg slik.

For meg vil du alltid være Berglijot, serviett- og lyssamleren. Alt annet blir lite og betydningsløst.

[marie]

Opprinnelig skrevet av Retz

For meg vil du alltid være Berglijot, serviett- og lyssamleren. Alt annet blir lite og betydningsløst.

Blæ! Jeg er da så mye mer enn lys og servietter ditt grevlingskinn.

[Jeanette]

Opprinnelig skrevet av Retz

Nå går det ikke fram av artikkelen om dette er et direkte resultat av undersøkelsen, eller om det er noe Grimstad har konkludert med. Er f.eks. et av spørsmålene i undersøkelsen formet som "Ønsker du å signalisere til andre at du ikke er husmor?" eller "Hvor viktig er det for deg å signalisere at du ikke er husmor?" med fem rangerte svaralternativ, så er Grimstads påstand basert direkte på forskningsresultater. Har spørsmålet vært av typen "Er det viktig for deg å være opptatt av andre ting enn husarbeid?" eller noe tilsvarende med rabgerte svaralternativ, så trekker Grimstad en konklusjon. Som kan være riktig eller gal.

Det er sant. Finnes det noen måte vi kan finne ut dette på? *interessert*

Opprinnelig skrevet av Retz

For å ta et annet eksempel; hadde jeg fått spørsmål om jeg ser på husmorskikkelsen som kjedelig, begrensende og uinteressant, så hadde jeg svart ja. Fordi jeg ikke kan se for meg meg selv i en sånn rolle. Jeg hadde syntes at det å være hjemme og gjøre husarbeid ville vært kjedelig, begrensende og uinteressant.

Dersom mange nok tenker som deg (og det tror jeg), så er det det som er samfunnstrenden. Da blir denne husmormyten sann. Men hvem er det som definerer hva en husmorrolle skal innebære? Trenger det bare være kjedelig rutinearbeid, eller kan man tenke kreativt og gjøre noe interessant ut av det?

Jeg tror vi her er litt inne på anerkjennelse igjen. Gjør man noe bra, interessant og kreativt på jobb, så får man anerkjennelse av kollegaer, sjefer og interessenter (og også av stolte venner og familie), pluss økt sjanse for lønnsforhøyelse og forfremmelse som en del av belønninga. Om man derimot gjør det hjemme, så får man kanskje litt anerkjennelse av venner og familie, men de er jo på en måte programmert til å like deg uansett (selv om mange kanskje allikevel føler at de blir tatt for gitt).

[Jeanette]

Opprinnelig skrevet av Retz

I en sånn situasjon hadde jeg sikkert valgt å studere et eller annet, pluss å investere tid og energi i diverse hobbier. Og kanskje freelancet bittelitt på si innenfor fagfeltet mitt.

Det er jo det jeg mener. En husmortilværelse kan innebære sånne ting også, selvfølgelig noe avhengig av hvor mange barn i hvilken alder. Ting man alltid har ønsket å drive med, men man aldri har energi til fordi man jobber minst 40 timer i uka og må bruke tid på barn, husstell og ektemann når kvelden kommer.

[Retz]

Opprinnelig skrevet av Unicorn

Det er sant. Finnes det noen måte vi kan finne ut dette på? *interessert*

Er hele undersøkelsen offentliggjort, så skulle det være en smal sak. Kontakt nettstedet som intervjuet dama og be om info om hvor du kan finne fullversjonen av undersøkelsen det refereres til i artikkelen. Husk å be om at dette også inkluderer metodevalg.

Dersom mange nok tenker som deg (og det tror jeg), så er det det som er samfunnstrenden. Da blir denne husmormyten sann. Men hvem er det som definerer hva en husmorrolle skal innebære? Trenger det bare være kjedelig rutinearbeid, eller kan man tenke kreativt og gjøre noe interessant ut av det?

Man kan sikkert klare å hoste opp noen kreative overlevingsstrategier for å gjøre husmorrollen mer interessant, men å bevisst velge å være husmor på helttid er helt uaktuelt. Har man et bedre alternativ, så velger man selvsagt det man trives best med. Jeg kunne f.eks. heller aldri tenkt meg å jobbe som rørlegger, fisker eller førskolelærer selv om jeg muligens kunne gjort noen grep for å øke trivselen på disse arenaene også.

Jeg tror vi her er litt inne på anerkjennelse igjen. Gjør man noe bra, interessant og kreativt på jobb, så får man anerkjennelse av kollegaer, sjefer og interessenter (og også av stolte venner og familie), pluss økt sjanse for lønnsforhøyelse og forfremmelse som en del av belønninga. Om man derimot gjør det hjemme, så får man kanskje litt anerkjennelse av venner og familie, men de er jo på en måte programmert til å like deg uansett (selv om mange kanskje allikevel føler at de blir tatt for gitt).

Jeg har en såpass selvstendig stilling på jobb at skal noen vite hvor bra jeg gjør en spesiell jobb, så må jeg formidle det selv. Ingen av mine kolleger eller sjefer er tilstede når jeg gjør jobben, og resultatet er ikke alltid like målbart i kroner og øre. Men jeg er jævlig flink til å formidle det.

På hjemmebane er det mye lettere å få ros og anerkjennelse! Ok, brorparten av rosen har nok sin bakgrunn i overraskelsesmomentet, men dog.

Det er jo det jeg mener. En husmortilværelse kan innebære sånne ting også, selvfølgelig noe avhengig av hvor mange barn i hvilken alder. Ting man alltid har ønsket å drive med, men man aldri har energi til fordi man jobber minst 40 timer i uka og må bruke tid på barn, husstell og ektemann når kvelden kommer.

Regner med du viser tilbake til vinnerkupongen min i Lotto? Jeg glemte å ta med at jeg selvsagt hadde ansatt hushjelp.

Dette med å få og ha energi er en snodig sak. Jeg tror ikke alltid det har så mye med arbeidsmengde å gjøre, eller fysisk slitenhet, men desto mer med trivsel, engasjement og glede ved det man gjør. Det rette arbeidet kan gi enrgi.

Dette ble muligens litt kaotisk, men jeg har et sykkelritt å rekke!

[FruWulf]

Helvætte! Jeg klippet hekken, og glemte det!

[Jeanette]

Midt i middagen jeg, men jeg bare svarer fort på dette:

Opprinnelig skrevet av Retz

Har man et bedre alternativ, så velger man selvsagt det man trives best med. Jeg kunne f.eks. heller aldri tenkt meg å jobbe som rørlegger, fisker eller førskolelærer selv om jeg muligens kunne gjort noen grep for å øke trivselen på disse arenaene også.

I teorien kan man velge, men "husmoryrket" har blitt det laveste lavstatusyrket som finnes. Det skal noe guts til å gå verden midt i mot og velge dette, hvis da ikke nærmiljøet applauderer valget.

[marie]

Opprinnelig skrevet av Unicorn

Midt i middagen jeg, men jeg bare svarer fort på dette:


I teorien kan man velge, men "husmoryrket" har blitt det laveste lavstatusyrket som finnes. Det skal noe guts til å gå verden midt i mot og velge dette, hvis da ikke nærmiljøet applauderer valget.

Det er mange valg man må ha guts for å gjennomføre. Om man velger å ta høyskoleutdannelse som den eneste i sin familie kan man få jævlig mye pes. Tro meg. Om man velger "kun" fagbrev i en akademikerfamilie likedan.

[Bobadilla]

Jeg har høyskoleutdannelse, men er hjemmeværende husmor. Og jeg får mye pes fra min nærmeste familie, naboer, venner og bekjente: "At du gidder!!" "Herregud, vi lever da i 2006!" "Jeg hadde gått på veggen!" Men jeg er faktisk hjemmeværende fordi jeg ønsker å være det. Jeg ønsker å være så mye som mulig sammen med mine barn. Jeg ønsker å være hjemme når sønnen min kommer hjem fra skolen, jeg liker å gå her og vaske min manns klær, ha middagen på bordet når han kommer hjem fra jobb, og koser meg glugg i hjel sammen med minstedatteren på fire. (Med andre ord: Jeg er ikke en av kontantstøttemødrene.) Vesla trenger å ha kontakt med andre barn, så derfor er jeg dagmamma til ei jente på samme alder som henne. Jeg og jentene storkoser oss med turer i skog og mark, en og annen bytur med kafè- besøk, lek og latter hele dagen. Og ingen må komme å fortelle meg at det jeg gjør er feil. Jeg og ungene mine har det fint mens pappa er på jobb, og jeg sparer kommunen hvor jeg bor for hodebryet med å skaffe barnehageplass til to jenter. For i denne kommunen er det ikke full barnehagedekning, og jeg ville uansett ikke søkt om barnehageplass til henne. Hun har det like godt her hjemme med en mamma som er utdannet pedagog. I mange tilfeller har hun det bedre hjemme sammen med meg.

Jeg er faktisk stolt av det arbeidet jeg gjør for min mann og mine barn. Men det skinner så tydelig gjennom i manges uttalelser at jeg er et menneske som skaper mindre verdier i form av skatteinnbetalinger og samfunnsinnsats. Og når man får høre det mange nok ganger, så blir det til slutt en sannhet. Jeg er mindre verdt enn naboen som jobber 100 % stilling, hvor sønnen i huset kommer hjem til tomt hus og benytter anledningen til å plage de andre ungene i veien. Jeg tør å påstå at jeg bryr meg mer om hvordan ungene mine har det. Jeg har kanskje andre verdier jeg setter høyt, enn ny bil hvert tredje år, stort hus med boblebad og ellers mengder av materielle ting. Jeg er ikke nødt til å ha campingvogn og dobbel garasje, bare fordi naboen har det. Så vi klarer oss godt på en inntekt. Det lille jeg tjener som dagmamma kan ikke kalles for inntekt. Det kaller jeg for lommepenger.

Da min eldste var liten tok jeg utdanning og jobbet ved siden av. Hun var i barnehage. Og hadde barnevakt annen hver kveld fordi jeg var på jobb. Jeg har mistet så mye verdifull tid sammen med henne, og nå er hun voksen. Den tiden jeg har mistet får jeg aldri igjen, og den samme feilen vil jeg ikke gjøre igjen. De to minste har hatt mamma hjemme hele tiden, fordi mamma ønsker det og gjerne tar seg av sine egne barn selv.

Den modellen vi har valgt er nok ikke den vanligste, og den passer ikke for alle. Og det er jeg fullstendig klar over. Men å velge bort sine egne barn fordi man er egoistisk og tenker på seg selv, det har jeg liten forståelse for. Hvorfor har man fått disse barna? Er det status å ha barn? Blir man betraktet som et dårligere menneske fordi man ikke har barn? Har barna bedt om å komme til verden? Nei. Jeg har valgt å sette tre barn til verden og da er det min fordømte plikt å ta meg av dem også. Sørge for at de har det de trenger og utvikler seg til å bli fornuftige, tenkende vesner som en dag skal klare seg selv ute i verden. Den jobben kan jeg bare gjøre ved å tilbringe tid sammen med barna mine, lære dem forskjell på rett og galt, og ikke bare stole på at institusjoner gjør jobben for meg.

Jeg kjenner at jeg blir irritert når noen prøver å rakke ned på min innsats her hjemme. Og jeg får omtrent daglig ett og annet stikk- "Jammen du går jo bare hjemme." Og gjør derfor ikkeno'- virker det som. Denne holdningen gjør meg både sint og skuffet. Den innsatsen jeg gjør hjemme betyr mye for de fire personene jeg elsker høyest her i verden. Min mann og mine barn. Og jeg er så heldig at alle sammen viser at de setter pris på den innsatsen. Så kan kreti og pleti få mene hva de vil. Hilsen en førskolelærer som ble lei av å gi alt til andres unger og ikke ha overskudd til mine egne.

[Jeanette]

Opprinnelig skrevet av Bobadilla

... jeg ville uansett ikke søkt om barnehageplass til henne. Hun har det like godt her hjemme med en mamma som er utdannet pedagog. I mange tilfeller har hun det bedre hjemme sammen med meg.

Den jobben kan jeg bare gjøre ved å tilbringe tid sammen med barna mine, lære dem forskjell på rett og galt, og ikke bare stole på at institusjoner gjør jobben for meg.

Som om jeg skulle sagt det selv. Jeg håper bare jeg får muligheten til å velge det samme. Jeg kommer nok aldri til å være 100% hjemmeværende, men mitt barn skal ikke i barnehage dersom jeg kan unngå det på noen måte.

[Danielle]

Jeg har ingenting annet enn respekt for de som velger å være hjemme med barna sine. Det er slettest ikke noe latmannsliv å være hjemme og ta seg av barna og huset. Og når man i tillegg er dagmamma kan jeg bare tenke meg at det blir en del aktivitet i løpet av dagen.

Jeg jobber selv i 100% stilling, men skulle gjerne ha jobbet noe mindre og fått mer tid hjemme sammen med sønnen min. Men vi har rett og slett ikke råd til det. Og vi har ikke stort hus, ny bil eller garasje, boblebad, hytte eller båt.

Men samtidig vil jeg ha en jobb. Jeg vil ikke være hjemme hele tiden. Jeg mener selv at jeg faktisk blir en bedre mamma av å komme meg ut blant andre voksne folk innimellom.

Samtidig mener jeg at min sønn har godt av ikke å være hjemme sammen med meg hele tiden. Han har godt av å komme seg ut og leke med andre barn, og forholde til andre en bare oss foreldrene. Han er en ganske stor mammadalt til tider.

Jeg mener da ikke at jeg velger han bort fordi jeg jobber. Jeg har da ikke fått han fordi at det skal være status med barn, jeg mener tvert i mot at jeg tar vare på han på best mulig måte. Og at verken jeg eller han har godt av å være hjemme hele tiden.

Poenget mitt er ikke å tråkke på noen tær med dette innlegget. Jeg vil bare fram til at uansett om man er hjemmeværende eller i arbeid er det galt i noens øyne. Alle må finne fram til den hverdagen som passer best for sin familie.

[Bobadilla]

Poenget mitt var ikke å kritisere dem som velger å være ute i arbeid. Poenget mitt var å påpeke at vi som velger å ta oss av barna våre selv blir sett ned på av våre omgivelser. Vi blir sett på som "late", sære og gammeldagse. Jeg får jevnlig kommentarer om at "det kan vel ikke være så farlig for deg- du går jo bare hjemme og yter ingenting til samfunnet." Fleipete kommentarer om at Gubben er bortskjemt for han gjør "ingenting" hjemme. Skal det være meningen at jeg skal føle meg som en snylter? En kvise på samfunnets rumpe? Hva er vitsen med å få Gubben til å føle seg som en dårligere ektemann og far fordi han aldri trenger å kaste bort tid på klesvask og støvsuging fordi kona har allerede gjort det når han kommer hjem fra jobb?

Jeg har ingenting imot at folk velger barnehage til ungene sine når situasjonen er sånn at de ikke kan være hjemme selv. Jeg har jobbet i barnehage selv i ti år, og jeg synes faktisk at barnehage er et veldig godt alternativ. Men for meg og mine barn er det ikke det beste. Jeg følte at det ble galt for oss å ha to- tre timer sammen daglig. Resten av tiden gikk bort til levering og henting i barnehage, jobb og andre fritidsaktiviteter. Vi fikk aldri spist middag (som regel ett eller annet halvfabrikat som det tok kort tid å lage) før klokka seks om kvelden, og så var det barnetv, kveldsstell og i seng med ungene. Det livet passer ikke for oss.

Barna mine har venner på lik linje med andre barn som går i barnehage. Jeg har venner jeg omgås hver dag- vi går på kafè sammen med andre, vi møter andre ute på lekeplassen i nærmiljøet, vi inviterer andre barn og voksne hjem til oss, og vi går på besøk til andre. Hverken jeg eller mine barn savner noe i så måte, og vi er utrolig sosiale vesner alle sammen.

Så da er det vel min tur til å unnskylde meg å si at det ikke var meningen å tråkke noen på tærne. Jeg forstår godt at noen velger å ha det sånn, og noen sånn. En løsning trenger ikke nødvendigvis å passe for alle. Men la være med å spy ut negativ kritikk til den som velger en annen løsning enn du selv gjør. Det var hele poenget med innlegget mitt. Jeg er hjemmeværende fordi jeg selv ønsker det, ikke fordi Gubben er så sjalu og kontrollerende at han ikke lar meg få lov til å være utearbeidende og tjene mine egne penger. For det er faktisk noe som også er blitt påstått av såkalte "venner".

[Danielle]

Opprinnelig skrevet av Bobadilla

Jeg er hjemmeværende fordi jeg selv ønsker det, ikke fordi Gubben er så sjalu og kontrollerende at han ikke lar meg få lov til å være utearbeidende og tjene mine egne penger. For det er faktisk noe som også er blitt påstått av såkalte "venner".

Foe det første så høres det ut for meg som at de "vennene" som kan komme med slike uttalelser, rett og slett er misunnelig på deg fordi du har muligheten til å være hjemme.

For det andre så tror jeg at jeg skjønnte poenget ditt. Jeg tror at de fleste som kommer med slike kommentarer som du nevner, gjør det av misunnelse. Mange ønsker å være hjemme, men har av forskjellige årsaker ikke muligheter til det. Dermed blir det nok lett å rakke litt ned på de som gjør det.

Jeg ville bare forsøke å belyse den andre siden av saken også. Jeg som er i full jobb får en del "syrlige" kommentarer fordi jeg jobber i stedet for å "ta meg av barnet mitt" Jeg har noen hjemmeværende venninner som til stadighet må nevne at "de har jo ikke fått barn for å plassere de bort hos andre"

Jeg synes det er fint at du har den muligheten. Så nyt det mens barna er små. Tiden går så alt for fort til de er store...

[Newfly]

Jeg har prøvd "begge" deler, altså å være hjemmeværende noen år for så å jobbe fulltid. For meg og min familie hadde en 50% jobb vært ypperlig, da har man en fot innom både jobb og hjem. Koste meg som hjemmeværende men syns det ble kjedelig i lengden. Jeg blir fort asosial hvis jeg ikke har jobb eller studier å gå til, og har behov for å være yrkeskvinne og ikke bare mamma.
Syns det var helt topp å få barnehageplass, og som førskolelærer vet jeg hvor godt utbytte barna har av det sosiale samspillet med jevngamle kompiser som de ellers kanskje ikke hadde fått hvis vi hadde valgt bort barnehageplassen.
Men på den andre siden så får jeg litt fnatt av det hektiske livet som følger med når man jobber fulltid og har derfor valgt å gå ned litt i % for å få mer tid sammen med familien min. Hadde lønna til førskolelærerne vært litt høyere så hadde jeg helt klart gått ned enda mer i %-stilling!

[Jeanette]

Jeg har tenkt og jeg har tenkt. Og jeg har kommet på noe lurt. I kjelleren vår har vi en fin, liten leilighet.

Hvor perfekt ville det ikke vært med en au pair som tok seg av barn og husarbeid de få timene jeg antagelig blir nødt til å være ute av huset?

[kaffeavtalen]

Jeg har også prøvd begge deler, og jeg kjenner at jeg savner det å ha id til ungene. Nå som jeg jobber full stilling føler jeg at det kun blir jobb, middag, litt husarbeid og så legging i hverdagene. Og mine unegr legger seg ikke spesielt tidlig (20.30) Men kveldene flyr. At ungene er med på enkelte aktiviteter og at mannen er helgependler gjør jo ikke hverdagen enklere.

Så hvis jeg får fortsette i jobben etter jul kommer jeg til å ønske meg ned til 80% stilling for å få en dag hjemme hvor jeg kan komme etter med husarbeidet i allefall. Da blir det bedre tid til ungene de andre dagene.