Avskaff spisesituasjonen - gjeninnfør måltidet!

[Unicorn]

Jepp, det sier Jesper Juul i sin bok "Smil - vi skal spise!". Jeg tok den med meg hjem fra bibliotetek i dag, så jeg har ikke rukket å lese så mye i den enda - men så langt virker den veldig lovende. Tenker nok at det blir en bokomtale inne på Hjemmemamma.com etterpå også.

Juul snakker om at vi må få fokus vekk fra både korrekte pedagogisk-psykologiske begreper, vitaminer og mineraler, og heller fokusere på menneskene rundt bordet og forholdet dem i mellom. Ikke at man skal servere junk (jeg ser det er et eget kapittel om det seinere i boka), men måltidet er likevel ikke tid og sted for Oppdragelse, mener han.

For min del avspeiler det veldig måten jeg forsøker å gjøre det på her hjemme, selv om jeg såvidt bare har novisestatus på måltidsfronten i og med at hun bare har spist fast føde i fire små måneder.

Hva med dere? Hvordan er det rundt middagsbordet deres? Har dere spesielle målsettinger, eller holder det dersom de fleste blir noenlunde mette?

[Bree]

Hm. Jeg vet ikke helt om jeg er enig i at måltidet skal unntas oppdragelse, jeg. Måltider er jo en vesentlig del av den sosiale settingen barna skal være en del av senere.

Selv var jeg nok en typisk "prøveklut-unge" for mine pedagogstuderende foreldre da de gikk på lærerhøyskolen og fikk meg. Det gikk mye i fri oppdragelse og man tok avstand fra en del "uviktigheter" som å terpe skikk og bruk utover det å være grei.

Jeg husker veldig godt den følelsen det var å være på besøk hos venner og spesielt kanskje å spise middag der. Jeg merket så godt at noe ikke var helt som det skulle. Noen ganger merket jeg at man var oppgitt. Og andre ganger irriterte. osv. Men det som gjorde det ekstra vanskelig var jo å ikke vite helt hvorfor. Hvilke forventnigner man ikke innfridde, for å si det med voksenspråket.

Jeg var jo ikke dummere enn at jeg lærte en del sosiale koder ved å herme etter andre, men det ble ofte en anspent situasjon. Mens jevnaldrende takket for maten på autopilot, satt jeg under hele måltidet og gjentok inni meg "husk å takke for maten, husk å takke for maten, husk å takke for maten" osv. Jeg var rett og slett min egen oppdrager på det området.

Den store fordelen med å lære de sosiale kodene fra foreldrene sine, er at du lærer av mennesker du ikke mister. Om vennene dine må oppdra deg, så skjer det som regel ved at du mister dem innen du skjønner problemet. Det er en høy pris å betale.

Jesper Juul sier mye bra. Men at spisesituasjonen skal være helt fri for læring/oppdragelse? Det er jeg uenig i. Jeg får assosiasjoner til den vonde følelsen det var å være den "uoppdragne ungen" og merke motviljen fra andre mennesker uten å ha redskapene for å gjøre noe med det. Og da tenker jeg at det er et svik mot barna å ikke lære dem de ferdighetene man trenger for å kunne fungere nogenlunde ubesværet i samspill med andre i samfunnet.

At mannen har mange gode poeng, tviler jeg ikke på. Jeg ville sikkert hatt god nytte av boken selv. Men akkurat dette med oppdragelsesfri måltider ville jeg nok ha luket vekk.

[Unicorn]

Han snakker nok mer om at man ikke skal bruke måltidene til å ta opp tunge "dette må vi diskutere-tema". Bordskikk og slike ting faller jo naturlig inn, i mine øyne i alle fall.

Samtidig har jeg pappas "spis opp den kalde, klamme maten din-metoder" friskt i minne... *grøss* Så alt med måte, antar jeg.

[Bree]

Aha!

[Nickless]

Usj, grusomme boken.
Neida, mulig den har noe for seg, men den er ikke for de som har barn med ordentlige spiseproblemer.
Ernæringsfysiologen vår frarådet meg å lese den, den var for de som hadde barn som "ikke spiste spagetti en uke" sa hun, ikke for de med alvorlige problemer.
Og det var riktig, jeg endte opp så sint og frustrert på den boken at jeg kastet den veggimellom. (Uten barn tilstede, forøvrig.) Uten å ha lest den ferdig.

[Unicorn]

Nei, ordentlige spiseproblemer vil jeg tro krever en mer klinisk-pedagogisk tilnærming, og JJ er vel mer på familierelasjoner og så videre. Uten at jeg fortsatt har fått lest så veldig mye ennå, vel og merke.

[Bree]

Jesper Juul er god på mye, han. Men som foreldre til barn som krever mer er det ganske typisk at de gode rådene fra omverdenen er i beste JJ-stil. Jeg har hørt rykter om at han også kan gå på vannet.

Neida. Men jeg tror han har en del for seg. Det er vel i grunnen mer de mest ihuga fansen som noen ganger irriterer meg litt når de "gifter seg" med hans teorier og tror det løser alt. Har man et barn som krever mer, så er det vanskelig å få blodfansen til å innse at JJ ikke er Gud.

Men du er jo langtifra der da, Unicorn.

[Unicorn]

For å være ærlig, så har jeg ikke lest en bokstav av JJ siden jeg studerte og tilfeldigvis fikk være med på et foredrag av ham, med unntak av en og annen aftenpostensak. Så før jeg har lest mer, så skal jeg vel egentlig ikke uttale meg...

Men det jeg liker best med ham, er at han sier akkurat det han mener uten å være så innmari politisk korrekt alltid. Han er vel den eneste jeg vet om i alle fall som faktisk tør å stille spørsmål om våre å, så hellige barnehager nødvendigvis ER så bra - uten at han dermed påstår at de er dårlige.

Og han fikk meg virkelig til å tenke gjennom en del nedarvede, automatiske greier etter det foredraget, husker jeg - og jeg liker å bli utfordra sånn.

Men så tenkte jeg ikke mer på det på mange år, før jeg nå begynte å frekventere mammafora - og registerer noe forundret at man enten elsker eller hater ham, følelsene er ganske intense mange ganger.

Jeg tror dog ikke dette med at velmenende, gode råd også videre er typisk for barneoppdragelse - man vil også finne sånne ting når det gjelder ernæring, trening... det meste, egentlig, hvor mye passer for gjennomsnittsmennesket og lite passer for den med virkelige problemer. Blir det ikke litt som å lese en kokebok (eller få råd derfra) og så reagere fordi man er laktoseintolerant, egentlig..?

Nå gleder jeg meg enda mer til å få lest denne boka skikkelig, så jeg kanskje kan få et bilde av hvorfor folk reagerer så "rart".

[Bree]

Godt poeng. Det er vel også derfor jeg har reagert. Ikke på JJ, men på de som drar det veldig langt i retning at "dette er det eneste rette for alle".

[Unicorn]

Du og du som jeg gleder meg til det kommer en universalnøkkel på markedet.

Men så igjen - kanskje ikke.

[Nselk]

Dere skriver mye fornuftig!

Jeg er der at jeg liker JJ, jeg. Jeg liker han fordi han får meg til å tenke - å reflektere. Ikke fordi jeg tror alt han skriver er lov, men fordi han får tankene mine til å gå i litt andre baner enn "vanlige" rådgivere ofte gjør... Slike mennesker liker jeg automatisk!

Bree; jeg hang meg bare opp i en ting du skrev (er veldig enig i det du skriver, forøvrig!) - du skriver om at når du var på besøk hos venner, så kom det "Takk for maten" fra dem på autopilot, mens du måtte tenke det igjen og igjen. Jeg vet ikke om det er så bra at slike fraser kommer på autopilot heller, jeg. Jeg ønsker ikke tomme fraser fra mine barn (Unnskyld, takk for maten osv), men at de ønsker å si det og mener det. Jeg vet det er en ideell tankegang, men jeg tror at hvis vi voksne blir mye flinkere til å være forbilder og gjøre det vi ønsker fra barna våre, så vil de plukke det opp uten at man terper det som en automatisk frase de må ha på tunga... Misforstå meg rett - jeg unner ingen barn å sitte i en slik situasjon som du beskriver at du gjorde heller altså!! *klem*

[Bree]

Nselk: Du sier noe. For meg var det kanskje vel så frustrerende å ikke kjenne kodene. Eller at det var såpass lite innøvd at jeg ikke kunne slappe av og regne med at det ville komme naturlig.

[Nickless]

Jeg synes forresten at JJ har noe for seg både hist og her. Jeg tror jeg skrev det. Men ikke alt han sier og ikke på alle områder. Som Bree poengterer, så er noen altfor "gift" med enten han eller andre.

Og vi har ikke noe sånn tvangs "takk for maten" -fraser her i huset, vi voksne sier det, og jammen følger ikke barna i våre fotspor der. Jeg synes det er viktig å vite slike ting ja, sosiale koder og slikt, normal folkeskikk og vanlig høflighet. Men ikke som fraser uten mening som blir påtvunget.

[Bree]

Vi bruker også eksempel-metoden, men det hender vi minner barna om det når vi er på besøk borte. Ikke noen streng, offentlig greie. Heller en liten hviskehjelp.

[Anna.S]

Opprinnelig skrevet av Unicorn

Han snakker nok mer om at man ikke skal bruke måltidene til å ta opp tunge "dette må vi diskutere-tema".

Off, den stakk meg rett i hjertet. Jeg har en tendens til å ta kampene med samboeren min over matbordet. Er det fordi det er eneste gangen jeg har hans oppmerksomhet? Eller er det fordi han er så sulten at han ikke klarer å argumentere i mot meg, med munnen full av mat?

Når vi har sønnen min er måltidet fyllt med koselig prat om skoledag og jobbdag, så egentlig burde jeg jo forstå at diskusjoner oss i mellom heller ikke bør tas under middagen.

Dette var jo litt utenom tema, men tankene bare kom i samenhengen alikevell.

For egentlig er jo kjefte-diskutere fy fy når vi spiser middag, men vi kan godt fortelle han rett fra galt om bordskikker fordet.

[Anna.S]

Det er rart å tenke på hvor mye kunnskap jeg egentlig sugde til meg når sønnen min var liten. Alle råd og tips ble prøvd ut og uenigheten i mitt eget hode om hva som var best ble aldri ryddet opp i. JJ var en av mine favoritter også. Jeg hadde virkelig troen på han og hans metoder til fredfyllt familieliv. Nå ville jeg nok heller sett på individet og personligheten og satt flere grenser enn det jeg gjorde da.

[Bree]

Det er litt fint at man er i stand til å finjustere kursen litt underveis, synes jeg. Det betyr jo i grunnen bare at man stadig forbedrer seg?

[motherhen]

JJ har igrunnen vært en inspirasjon for meg når jeg har synes at foreldrerollen har vært vanskelig. Det er ikke det at jeg sluker alt rått, men jeg synes det er godt å ha en bok der som gir råd og setter meg inn på "rett" kurs igjen.

Nå har jeg fått tak i flere bøker for å få det litt mer nyansert da...