Inspirasjon Online  
 

Gå tilbake   Inspirasjon Online > Generelt > Ordet er ditt!

Notices

Ordet er ditt! Kom inn og slå av en prat. Vi biter ikke så veldig hardt..



Velkommen til InspirasjonOnline!

Vis FU-resultater: Fulgte dere barndomslidenskapen i yrkesvalg?
Ja, og jeg er lykkelig i jobben 11 31.43%
Ja, men jeg angrer på det 1 2.86%
Nei, men jeg er lykkelig i jobben 7 20.00%
Nei, og jeg angrer på det 13 37.14%
Jeg er utdannet innen det, men fikk ikke drømmejobben 1 2.86%
Jeg er utdannet innen det, men har frivillig valgt en annen vei 2 5.71%
Stemmegivere: 35. Du kan ikke stemme på denne forumundersøkelsen

Svar
LinkBack Thread Tools Display Modes
Ulest 14. January 2006, 01:37:34   #1 (permalink)
Til- og fraværende
 
Unicorn's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 5,620
Unicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedre
Send en melding via MSN til Unicorn
Jobb vs. barndomsinteresse?

Er det noen sammenheng her?

Jeg har en teori om at man blir lykkeligst hvis man følger sin barndoms lidenskap i yrkesvalg. At da, og bare da, lever man det livet man kan være tilfreds med og føle seg som et helt menneske.

Hvordan er det med dere? Driver dere med det dere ble dratt mot når dere var små, det dere lekte eller holdt mest på med? Hvordan har det slått ut på trivselen?

Last edited by Unicorn; 14. January 2006 at 02:06:02.
Unicorn is offline   Reply With Quote
Sponsede lenker
Ulest 14. January 2006, 01:48:34   #2 (permalink)
Til- og fraværende
 
Unicorn's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 5,620
Unicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedre
Send en melding via MSN til Unicorn
Jeg svarte "Nei, og jeg angrer på det".

For jeg elsket bøker når jeg var liten. Jeg lærte å lese før jeg begynte på skolen, og jeg begynte å skrive dagbok da jeg var 7 år gammel. Fikk jeg en sjanse til å skrive noe som helst, så gjorde jeg det.

Tanken var å bli forfatter, journalist og så videre, bare jeg kunne begrave meg i det skrevne ord. Men jeg ble førskolelærer, nesten ved en tilfeldighet. Greit nok at jeg lekte med dukker da jeg var liten, men det var ingen lidenskap tror jeg. Passet aldri naboungene eller sånne ting.

Skolen gikk som en lek og jeg fikk gode karakterer. Men jeg tror det har med evnen til og gleden over å skrive oppgaver, og ikke faget som sådan. Gi meg noe jeg kan reflektere og filosofere over, og jeg kan skrive oppgaver til jeg ser mannen med ljåen. Dette har naturlig nok gitt seg utslag i de jobbene jeg har hatt. Skrive planer og så videre, dokumentere, jobbe med bøker sammen med ungene, oppmuntre dem til å lage eventyr, bygge opp under deres leseglede og kreative fantasi. Og jeg kommuniserer forferdelig mye bedre skriftlig enn hva jeg gjør muntlig også. Kanskje også derfor jeg liker meg så godt på internet, forum, msn og chattekanaler. Det er mitt element.

Men jeg tror jeg gikk feil i arbeidslivet. Jeg tror jeg ville unngått sykemeldinger og attføring og hele pakka hvis jeg hadde fulgt min natur fra starten av. Og det er ingen andre å skylde på enn meg selv.

Last edited by Unicorn; 14. January 2006 at 02:00:05.
Unicorn is offline   Reply With Quote
Ulest 14. January 2006, 01:59:59   #3 (permalink)
Ply
Senior Member
 
Ply's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 1,083
Ply er en tøffingPly er en tøffingPly er en tøffingPly er en tøffingPly er en tøffing
Som lita ville jeg bli førskolelærer eller lærer. På ungdomsskolen var det barnevernspedagog som var det store.

Nå holder jeg på å utdanne meg som hjelpepleier. Men skal nok gå høgskole eller universitet etterhvert, men det blir iallefall ikke førskolelærer eller lærer.
Ply is offline   Reply With Quote
Ulest 14. January 2006, 02:03:05   #4 (permalink)
Til- og fraværende
 
Unicorn's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 5,620
Unicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedre
Send en melding via MSN til Unicorn
Hvorfor ikke? *nysgjerrig*
Unicorn is offline   Reply With Quote
Ulest 14. January 2006, 02:57:46   #5 (permalink)
Ply
Senior Member
 
Ply's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 1,083
Ply er en tøffingPly er en tøffingPly er en tøffingPly er en tøffingPly er en tøffing
Jeg synes ikke det virker spennende lenger. Rett og slett. Jeg kan gjerne jobbe med barn, men mer innen helse og omsorg tror jeg. Men jeg vil også gjerne jobbe med eldre og demente, med folk midt i livet osv.
Ply is offline   Reply With Quote
Ulest 14. January 2006, 09:47:14   #6 (permalink)
Senior Member
 
Shiva's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 164
Shiva har nesten tenkt litt konstruktivt en gang i fjor
Jeg ville bli dyrlege. Etterhvert skulle jeg bli lærer. Jeg ble sykepleier.
Shiva is offline   Reply With Quote
Ulest 14. January 2006, 10:46:41   #7 (permalink)
Senior Member
 
Medlem siden: Aug 2005
Innlegg: 1,462
rarelillemeg er en tøffingrarelillemeg er en tøffingrarelillemeg er en tøffingrarelillemeg er en tøffing
Send en melding via MSN til rarelillemeg
Jeg hadde ingen barndomsdrøm med hensyn til yrke, jeg. Joda, jeg skulle bli pilot eller øyekirurg eller noe annet som virket spennende den dagen, men ikke noe sånn "når jeg blir stor, DA...". For øyeblikket er jeg ikke i jobb, den jeg hadde før jeg fikk barn var ikke helt riktig, men fremtidsutsiktene som lærer virker spennende.
rarelillemeg is offline   Reply With Quote
Ulest 14. January 2006, 12:18:01   #8 (permalink)
Til- og fraværende
 
Unicorn's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 5,620
Unicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedre
Send en melding via MSN til Unicorn
Altså, jeg mener ikke hva dere hadde tenkt å bli når dere var små. Jeg mener hva dere likte å drive med den gangen. Gjør dere det samme nå, om enn i en større skala? Utover den normale greia med ballerina/astronaut, som jo alle har en eller annen gang i barndommen. En rød tråd i barndommen, ungdommen og kanskje også i dag, som forteller dere hvilken retning dere skulle ha valgt i yrkeslivet.

Bare for å oppklare det.

Last edited by Unicorn; 14. January 2006 at 12:33:23.
Unicorn is offline   Reply With Quote
Ulest 14. January 2006, 12:20:57   #9 (permalink)
Sol
Senior Member
 
Sol's Avatar
 
Medlem siden: Aug 2005
Tilholdsted: Olsvik
Innlegg: 388
Sol har nesten tenkt litt konstruktivt en gang for et halvt år sidenSol har nesten tenkt litt konstruktivt en gang for et halvt år siden
Det som stoppet min drøm om å utdanne meg i forsvaret var noe så enkelt som karakterene mine.
Etter det ville jeg reise til England for å utdanne meg innen hotel/restaurant, men klarte ikke tysk-eksamen. Tror alt ville vært noe annet hvis jeg klarte den.

Egentlig er jeg veldig glad det ikke ble noe reise og er fornøyd med hvordan jeg har det, men kunne tenke meg å studere igejn. Helst innen helse og sosial, gjerne barne og ungdomsarbeider.
Sol is offline   Reply With Quote
Ulest 14. January 2006, 13:32:49   #10 (permalink)
Ply
Senior Member
 
Ply's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 1,083
Ply er en tøffingPly er en tøffingPly er en tøffingPly er en tøffingPly er en tøffing
Sitér:
Opprinnelig skrevet av Unicorn
Altså, jeg mener ikke hva dere hadde tenkt å bli når dere var små. Jeg mener hva dere likte å drive med den gangen. Gjør dere det samme nå, om enn i en større skala? Utover den normale greia med ballerina/astronaut, som jo alle har en eller annen gang i barndommen. En rød tråd i barndommen, ungdommen og kanskje også i dag, som forteller dere hvilken retning dere skulle ha valgt i yrkeslivet.

Bare for å oppklare det.
Vel, jeg satt mye barnevakt som barn og ungdom, og jobber som dagmamma noen dager i uka nå.

Men jeg kommer nok ikke til å fortsette med det.

Men det har alltid ligget i kortene at jeg kom til å jobbe med mennesker, på den ene eller andre måten.
Ply is offline   Reply With Quote
Ulest 14. January 2006, 13:46:16   #11 (permalink)
Senior Member
 
Pære's Avatar
 
Medlem siden: Aug 2005
Innlegg: 976
Pære kommer segPære kommer segPære kommer seg
Jeg ville alltid jobbe med mennesker på en eller annen måte da jeg var lita, og da jeg ble større ble det til at jeg gjorde dette i en periode. Trivdes overhode ikke med det og fant ut at jeg likte mye bedre å forholde meg til tall. Mennesker er uforutsigbare og komplekse, det kan tall også være, men de er mye lettere å sette på plass. Utdanner meg nå innen økonomi.
Pære is offline   Reply With Quote
Ulest 14. January 2006, 13:50:42   #12 (permalink)
Til- og fraværende
 
Unicorn's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 5,620
Unicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedre
Send en melding via MSN til Unicorn
Sitér:
Opprinnelig skrevet av Pære
Jeg ville alltid jobbe med mennesker på en eller annen måte da jeg var lita, og da jeg ble større ble det til at jeg gjorde dette i en periode. Trivdes overhode ikke med det og fant ut at jeg likte mye bedre å forholde meg til tall. Mennesker er uforutsigbare og komplekse, det kan tall også være, men de er mye lettere å sette på plass. Utdanner meg nå innen økonomi.
Likte du å pusle med sortering og sånne ting når du var lita?
Unicorn is offline   Reply With Quote
Ulest 14. January 2006, 13:55:30   #13 (permalink)
Senior Member
 
Pære's Avatar
 
Medlem siden: Aug 2005
Innlegg: 976
Pære kommer segPære kommer segPære kommer seg
Sitér:
Opprinnelig skrevet av Unicorn
Likte du å pusle med sortering og sånne ting når du var lita?
Ja jeg gjorde faktisk det.

Men jeg var også veldig opptatt av å hjelpe mennesker som hadde problemer, så det var liksom det jeg tenkte på nå når jeg svarte.
Jeg kommer nok uansett til å arbeide frivillig for Bymisjonen ved siden av jobb (gjorde det før, men har ikke tid nå som jeg er småbarnsmamma og student) når jeg er ferdig utdannet økonom, så da gjør jeg jo på en måte begge deler og slipper å ha ansvaret for de menneskene jeg jobber med. (Sannsynligheten for at jeg blir speidelrelder igjen er også stor)

Jo, du er kanskje inne på noe her.
Pære is offline   Reply With Quote
Ulest 15. January 2006, 03:15:16   #14 (permalink)
Hel
Member
 
Hel's Avatar
 
Medlem siden: Oct 2005
Innlegg: 95
Hel har nesten tenkt litt konstruktivt en gang i fjor
Jeg er litt usikker på hva jeg skal svare, siden jeg har fulgt drømmen min, men ikke har lykkes enda. Jeg har vært bestemt på at jeg skal blir forfatter siden jeg var 8-10 år gammel, og alt jeg har gått av skole og kurs har vært med tanke på det, mens de jobbene jeg har hatt har bare vært for å overleve til jeg får gitt ut noe, og for å samle erfaringer. Så jeg har ikke gitt ut noe enda, men jeg skriver jevnt, og tror selv at det er innenfor rekkevidde, så jeg jobber jo egentlig med det allerede. Tror jeg er så ambisiøs i dag at jeg svarer at jeg har fulgt drømmen og trives med det så langt...
Hel is offline   Reply With Quote
Ulest 15. January 2006, 03:19:58   #15 (permalink)
Til- og fraværende
 
Unicorn's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 5,620
Unicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedre
Send en melding via MSN til Unicorn
Flink jente!
Unicorn is offline   Reply With Quote
Ulest 15. January 2006, 13:30:14   #16 (permalink)
Til- og fraværende
 
Unicorn's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 5,620
Unicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedre
Send en melding via MSN til Unicorn
Sånn som det ser ut nå, er bare en av åtte lykkelig i en jobb som ikke har noe med barndomsinteressen å gjøre. Tre av åtte angrer på at de ikke fulgte den, mens fire av åtte gjorde det og sier seg lykkelig med valget.

Burde dette bety at vi må være på vakt overfor våre egne ungers interessefelt og barndomslidenskaper, sånn at vi bedre kan veilede dem når de senere skal velge skole og yrkesretning?

Og at dersom vi ikke er lykkelige i jobben eller yrket vi har valgt, så burde vi se tilbake på hva vi likte å drive med når vi var små og velge deretter?
Unicorn is offline   Reply With Quote
Ulest 15. January 2006, 16:05:17   #17 (permalink)
Senior Member
 
Klesklypa's Avatar
 
Medlem siden: Oct 2005
Innlegg: 327
Klesklypa har nesten tenkt litt konstruktivt en gang for et halvt år siden
Jeg har to jobber:

Jobb 1: Jeg jobber med det som var hovedinteressen min som barn, og trives godt i jobben. Jeg var dog ikke så smart å utdanne meg i den retingen....

Jobb 2: Slettes ingen barndomsinteresse, og slettes ingen trivsel... Tar permisjon uten lønn i 2 år nå som fødselspermisjonen er over.
__________________
Der hvor latteren mangler begynner sinnssykdommen.
Klesklypa is offline   Reply With Quote
Ulest 15. January 2006, 23:10:39   #18 (permalink)
Senior Member
 
Julie's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 1,048
Julie gjør forumet bedreJulie gjør forumet bedreJulie gjør forumet bedreJulie gjør forumet bedreJulie gjør forumet bedreJulie gjør forumet bedre
Jeg har ikke jobbet noe utover sommerjobber ennå, men siden jeg likte å lese bøker da jeg var liten så kan man vel si at studenttilværelsen har vært riktig så langt.
Julie is offline   Reply With Quote
Ulest 16. January 2006, 00:33:20   #19 (permalink)
Senior Member
 
Majsa's Avatar
 
Medlem siden: Nov 2005
Tilholdsted: Houston, TX
Innlegg: 283
Majsa har nesten tenkt litt konstruktivt en gang for et halvt år siden
Akkurat nå er jeg hjemmeværende, men jeg jobbet syv år i bokhandel,
og bøker har alltid vært en av mine største interesser.
Men den stooore drømmen min har alltid vært å bli journalist,
så det skal jeg prøve å få gjort noe med i svært nær fremtid.
__________________
majsa - tobarnsmor i Texas
Majsa is offline   Reply With Quote
Ulest 16. January 2006, 13:56:22   #20 (permalink)
Senior Member
 
Medlem siden: Aug 2005
Tilholdsted: Trondheim
Innlegg: 553
marihøna har bidratt til sinnets munterhet opptil flere gangermarihøna har bidratt til sinnets munterhet opptil flere gangermarihøna har bidratt til sinnets munterhet opptil flere gangermarihøna har bidratt til sinnets munterhet opptil flere ganger
Jeg tror ikke det er en direkte sammenheng mellom barndomsinteresser og yrkesliv, fordi interessene ofte endrer seg gjennom livet. Tror f.eks få barn drømmer om en akademisk karriere, men mange gutter på 2 og 3 år drømmer om å kjøre lastebil eller gravemaskin. Det viktigste er å gjøre det man kan for å trives i jobben , og vite at dersom man ikke trives så trenger man ikke å holde på med samme jobb resten av livet. Det er lov å skifte retning.

Grunnen til at jeg holder på med det jeg gjør i dag er et resultat av noen tilfeldigheter og noen bevisste valg. Jeg vet at det jeg holder på med nå er noe jeg ønsker å gjøre framover, men siden det ikke er noen sikker inntektsvei må jeg kanskje regne med å skape min egen arbeidsplass når jeg går tom for lønn en gang til høsten. Noen ganger tenker jeg at jeg burde ha tatt meg en fornuftig 3-årig høgskoleutdanning og fått meg en skikkelig jobb i stedet for å ta en doktorgrad, men slik ble det bare ikke.

Andre ganger tenker jeg at jeg at jeg kanskje burde ha brukt flere av evnene mine enn det jeg bruker i dag, f.eks. innen tegning og sang. Men på den andre siden er det lov å ha en hobby også, der man kan bruke evnene som ikke passer i jobben. For selv om jeg var glad i musikk og forming da jeg var liten er ikke dette noe jeg har lyst til å holde på med på heltid, men gjerne som hobby.
marihøna is offline   Reply With Quote
Ulest 16. January 2006, 14:13:39   #21 (permalink)
Til- og fraværende
 
Unicorn's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 5,620
Unicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedre
Send en melding via MSN til Unicorn
Igjen; jeg mener ikke drømmene, for de er rimelig standard for de fleste unger. Men jeg tenker på hva man dras mot av aktiviteter som liten.

Noen unger har en spesiell forkjærlighet for å sortere og systematisere ting, andre liker seg best i tegnekroken, noen tilbringer størsteparten av tida si med nesa ned i en bok, mens andre igjen er mer fysisk innretta og elsker klatrestativ og full fart. Noen er kjempesosiale og elsker store barnegrupper, andre liker best å holde seg mer for seg selv. Noen digger forming mer enn noe annet, hvor de kan bygge et eller annet.

En merkelig ting noterte jeg meg den gangen jeg traff igjen ei jente jeg hadde hatt som toåring i barnehagen. Nå var hun ti, og hadde selvfølgelig vokst og forandra seg - men kjernen i henne var den samme. Hun drev med det hun drev med den gangen, bare i en annen skala (naturligvis). Folk forandrer seg ikke, de vokser og utvikler seg. Men kjernen vil alltid være der.

Søskenbarnet mitt, for eksempel, har alltid hatt en lidenskap for naturen og alt som rører på seg i den- alt fra stålorm til elg. Jeg mistenker at han ender opp som dyrlege, skogforvalter eller noe innenfor det.

Interessene kan endre seg, men som oftest vil man holde seg innen samme tema (hvis man kan kalle det det). Jeg tror at hvis man har en utpreget lidenskap for noe, så vil ikke det endre seg i nevneverdig grad. Men at det utvikler seg sammen med personen og at det er mange retninger man kan gå innenfor akkurat det, det er jeg ikke i tvil om.
Unicorn is offline   Reply With Quote
Ulest 16. January 2006, 14:34:02   #22 (permalink)
Senior Member
 
venla's Avatar
 
Medlem siden: Aug 2005
Tilholdsted: Biblioteket
Innlegg: 188
venla har nesten tenkt litt konstruktivt en gang i fjor
Jeg har alltid vært glad i å skrive og er systematisk anlagt av meg. Så journalist eller bibliotekar var drømmen. På videregående ble jeg sammen med han som nå er samboeren min, og han er lidenskapelig optatt av data (programmering og drift), og jeg ble vel interessert i det selv. Derfor begynte jeg på informatikkstudiene og har fordypning i bibliotekssystemfag (gjenfinning, databaser etc). I tillegg har jeg lærerutdanning. Jeg liker veldig godt å hjelpe andre og da er jobben min som IT-bibliotekar perfekt for meg. Det ble en liten omvei, men jeg havnet tilbake dit jeg drømte om som yngre.
venla is offline   Reply With Quote
Ulest 17. January 2006, 19:34:24   #23 (permalink)
Member
 
Naine's Avatar
 
Medlem siden: Aug 2005
Tilholdsted: Norden
Innlegg: 45
Naine står ved et veiskille: syte eller gjøre noe?
Jeg har alltid elsket å lese. Mamma forteller at jeg lærte å lese veldig bra før jul i første klasse... Gud vet hvor mange bøker jeg har lest i mitt liv. Og hester, det var min store lidenskap i mange mange år...

Jeg er på en måte veldig glad for at jeg ikke har tatt noen utdannelse ennå, fordi jeg er mer voksen nå og vet mer om hva jeg vil. Jeg har hatt en del forskjellige jobber, og vet hva jeg IKKE vil jobbe med i fremtiden.

Iallefall, jobben i barnehagen er ikke noe jeg vil gjøre så veldig lenge. Det er gøy, og en nyttig erfaring, men å jobbe så tett innpå mennesker er ikke noe for meg i lengden... Etterhvert havner jeg på høgskolen for å studere økonomi og administrasjon, kan jeg tenke meg.
Naine is offline   Reply With Quote
Ulest 17. January 2006, 19:57:32   #24 (permalink)
Til- og fraværende
 
Unicorn's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 5,620
Unicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedre
Send en melding via MSN til Unicorn
Har sitti og tenkt litt jeg og, på meg og lesing. Jeg husker at jeg fikk en dagbok av tante til 7årsdagen min. Den begynte jeg å skrive i samme dagen, men jeg begynte ikke på skolen før 5 mnd senere. Altså har jeg både lest og skrevet ihvertfall et halvt år før skolestart. Det bare bekrefter mitt innfall om at lesing og skriving har vært en så stor del av livet mitt at jeg definitivt burde hatt en jobb jeg kunne gjøre sånt i.

Og nå sitter jeg og lurer på om det finnes noen mulighet for å velge om igjen.
Unicorn is offline   Reply With Quote
Ulest 17. January 2006, 21:10:59   #25 (permalink)
Senior Member
 
Retz's Avatar
 
Medlem siden: Aug 2005
Innlegg: 1,429
Retz er en tøffingRetz er en tøffingRetz er en tøffingRetz er en tøffing
Sitér:
Opprinnelig skrevet av Unicorn
Er det noen sammenheng her?

Jeg har en teori om at man blir lykkeligst hvis man følger sin barndoms lidenskap i yrkesvalg. At da, og bare da, lever man det livet man kan være tilfreds med og føle seg som et helt menneske.
Noe av dette virker veldig kategorisk i mine øyne, Uni. Litt i gata store ord og bombastisk, om du skjønner.

Hva underbygger du denne hypotesen/teorien med? Og hva mener du med å "føle seg som et helt menneske"? Hvilken betydning legger du i det? Hva er alternativet? Å føle seg som et halvt menneske? Som en del av et menneske? Og hva innebærer i såfall det? At man er utilfreds eller beint fram ulykkelig? Og "lidenskap", hvor ligger denne på skalaen i forhold til det mer hverdagslige begrepet "interesse"? For meg er det en klar forskjell på de to.

Du forutsetter at dette elementet (altså en videreføring av barndommens lidenskap) må være til stede for at man kan være tilfreds med livet. Jeg kan gå med på at det å jobbe innen et interessefelt som har fulgt en fra barndommen kan være en "livsbonus", icing on the cake dersom alle de andre ørten faktorene for "et lykkelig liv" er på plass. Men en forutsetning? Bullshit.


Sitér:
Hvordan er det med dere? Driver dere med det dere ble dratt mot når dere var små, det dere lekte eller holdt mest på med? Hvordan har det slått ut på trivselen?
Nei, jeg gjør ikke det. Mine hovedinteresser som barn var lesing og ulike typer idrett som bl.a. løping, turn og ballspill. Tidlig i ungdommen begynte jeg å lese Freud, først hans innføring i psykoanalysen og siden kasustikker. Interessen for hva som rører seg inni hodene til folk, mulige årsakssammenhenger og en sterk fascinasjon av galskap har fulgt meg gjennom hele voksenlivet. Nå jobber jeg innen psykiatrien og er meget tilfreds. En periode jobbet jeg for en keramiker i hennes kjeller ute på bondelandet. Jeg hadde ingenting med den kreative biten og gjøre, de fleste ville nok sett på jobben min som kjedelig rutinearbeid og jeg jobba i fullstendig isolasjon der nede i kjelleren. Jeg var kjempefornøyd, og hadde den jobben vært bedre betalt så hadde jeg uten tvil fortsatt.
Retz is offline   Reply With Quote
Ulest 18. January 2006, 00:02:27   #26 (permalink)
Til- og fraværende
 
Unicorn's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 5,620
Unicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedre
Send en melding via MSN til Unicorn
Sitér:
Opprinnelig skrevet av Retz
Noe av dette virker veldig kategorisk i mine øyne, Uni. Litt i gata store ord og bombastisk, om du skjønner.
Ideer er gjerne det, når de først kommer til verden. Og så må de forskes litt på, funderes litt over og plundres litt med før detaljene og nyansene kommer på plass etterhvert som nye innspill stiller nye spørsmål. Det er der du kommer inn i bildet.

Sitér:
Opprinnelig skrevet av Retz
Hva underbygger du denne hypotesen/teorien med? Og hva mener du med å "føle seg som et helt menneske"? Hvilken betydning legger du i det? Hva er alternativet? Å føle seg som et halvt menneske? Som en del av et menneske? Og hva innebærer i såfall det? At man er utilfreds eller beint fram ulykkelig? Og "lidenskap", hvor ligger denne på skalaen i forhold til det mer hverdagslige begrepet "interesse"? For meg er det en klar forskjell på de to.
La meg først forklare litt filosofisk bakgrunn for tankene mine:

I starten var jeg overbevist om at alle mennesker er født med alle muligheter for alt, og at de kom til verden med fullstendig blanke ark. At de kunne gå i enhver retning, fordi alle tenkelige muligheter allerede bodde i dem. At miljø preget individet i mye større grad enn arv, slik at det var miljøet og bare miljøet som styrer mennesket i den eller den retningen. At muligheten begrenses utifra hvilke egenskaper verden får frem i deg etterhvert som du lever og erfarer.

Nå har jeg begynt å tenke mer i "globale baner", om man kan kalle det det. At man blir født spesialdesigna til å utføre en samfunnsoppgave (i grove trekk, ikke nødvendigvis så spesifikke), at det utgjør en stor del av en helhet vi selv ikke har oversikt over. Noen er skapt til å ta hånd om mennesker, mens andre er mer disponert for å håndtere økonomi. Noen er ment til å tilføre verden vakre ting i form av estetiske fag / kultur. Verden trenger alle disse elementene (og enda mange fler jeg ikke kommer på akkurat nå). Derfor blir vi født med en forkjærlighet for det vi er ment til å gjøre, slik at det vil føles som en deprivasjon om vi ble tvunget til å la være (det finnes dog en og annen sjel som ikke har en så sterk barndomslidenskap, sånn at de kan trives med å gjøre nesten hva som helst - og godt er det, for det skal vel noe til å oppdrive det store engasjementet ved å sitte i kassa på Rimi - det er antagelig en mening med det også, siden de utgjør en likeså viktig del av helheten som hvem som helst annen del).

Og det er det jeg mener med å føle seg som et helt menneske. At denne barndomslidenskapen er en så sterk del av hvem vi er og hvem vi ønsker å være, at man rett og slett ville føle det som om man mistet en del av seg selv hvis man ikke fikk lov til å leve det ut.

Jeg tror at dette kan være en av årsakene til at utbrenthet og psykiske problemer blir et stadig større tema i samfunnet: sjelen henger rett og slett ikke med på det man gjør. Man har ikke nok engasjement i seg til å klare brasene i det lange løp, fordi det "bare" er en jobb som ikke oppleves som emosjonelt viktig for en på et dypt nok nivå. Dessuten er jeg inne på tanken nå at dette kanskje kan sammenlignes med fortrenging - man fortrenger hvem man engang var så lenge at man glemmer det på et bevisst nivå, og så gir det seg utslag som ubevisste floker. Noen opplever bare en vag, konstant indre uro, mens andre kan ende opp med kliniske depresjon (som da kanskje egentlig er en sorgreaksjon på å ha mistet en viktig del av seg selv).

Forskjellen på interesse og lidenskap... For meg er lidenskap mye dypere, mer intenst og mer langvarig. Interesser kan komme og gå, men lidenskaper består gjerne livet ut.

Sitér:
Opprinnelig skrevet av Retz
Du forutsetter at dette elementet (altså en videreføring av barndommens lidenskap) må være til stede for at man kan være tilfreds med livet. Jeg kan gå med på at det å jobbe innen et interessefelt som har fulgt en fra barndommen kan være en "livsbonus", icing on the cake dersom alle de andre ørten faktorene for "et lykkelig liv" er på plass. Men en forutsetning? Bullshit.
Jo, jeg tror faktisk det.


Sitér:
Opprinnelig skrevet av Retz
Nei, jeg gjør ikke det. Mine hovedinteresser som barn var lesing og ulike typer idrett som bl.a. løping, turn og ballspill. Tidlig i ungdommen begynte jeg å lese Freud, først hans innføring i psykoanalysen og siden kasustikker. Interessen for hva som rører seg inni hodene til folk, mulige årsakssammenhenger og en sterk fascinasjon av galskap har fulgt meg gjennom hele voksenlivet. Nå jobber jeg innen psykiatrien og er meget tilfreds.
Hvorfor likte du å lese da? Kan det være fordi bøker ofte er en studie av mer eller mindre sinnsyke mennesker og årsakssammenhenger? Kan din forkjærlighet for bøker ha vært en medvirkende årsak til at du ga deg i kast med Freud i en ung alder? Bøkene i seg selv trenger ikke å være det som ligger i bunnen her, de kan like gjerne være et middel du har valgt. At du på et tidlig stadium visste at nøkkelen din lå gjemt der inne i bøkene et sted. At det var for tidlig å fokusere på selve hovedsaken, sånn at du ikke kom innpå det før tidlig ungdom?


Last edited by Unicorn; 18. January 2006 at 00:06:02.
Unicorn is offline   Reply With Quote
Ulest 18. January 2006, 00:41:03   #27 (permalink)
Til- og fraværende
 
Unicorn's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 5,620
Unicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedre
Send en melding via MSN til Unicorn
Og dessuten; samfunnet er litt for fullt av mennesker som er i jobber de aldri burde vært i. Dere vet hva jeg snakker om: uengasjerte og utbrente lærere, mannevonde saksbehandlere i forskjellige etater og så videre. Folk som i utgangspunktet er så miserable i sin egen arbeidssituasjon at de gjør alle andre tilsvarende miserable - og så er sirkelen igang. Dårlig utført arbeid fører til liten mestringsfølelse som igjen fører til enda dårligere utført arbeid, til det til slutt kræsjer helt. Men innen da kan de ha gjort livet surt for ganske mange andre enn seg selv.

Men dersom du har med deg barndomslidenskapen inn i yrket, så vil du allerede ha en god selvtillit og erfaring på det du gjør. Du liker å gjøre det, du er flink til det, du er der du skal være, jobben blir godt utført og mange mennesker vil nyte godt av det. Det er sånt som gir fred i sjela.
Unicorn is offline   Reply With Quote
Ulest 18. January 2006, 09:41:08   #28 (permalink)
Senior Member
 
Retz's Avatar
 
Medlem siden: Aug 2005
Innlegg: 1,429
Retz er en tøffingRetz er en tøffingRetz er en tøffingRetz er en tøffing
Dæven Uni.

Dette tror jeg jeg får lese om igjen i dopa tilstand. Fortrinnsvis noe hallusinogent og syreaktig så jeg oppnår et glimt av klarsyn og global innsikt. Ja. Jeg er etter første gangs lesning stort sett uenig i det meste av det du skriver, - bombe, he he - men da jeg har operasjonsdag hos tannlegen i dag så er jeg altfor pisseredd til å hoste opp et fornuftig svar. Det får vente.

Jeg registrerer at du er bittelitt i tvil om eksistensberettigelsen til kassamenneskene på Rimi: "det er antagelig en mening med det også". *knis*

Og jeg kan ikke erindre at jeg var påfallende opptatt av sinnsyke mennesker og deres gjøren og laden i litteraturen. Skipshunden Skruff kan muligens karakteriseres som en smule eksentrisk, for ikke å snakke om teskjekjerringa, og onkel Quintin kunne nok ha en håndfull psykopatiske trekk, men ikke på langt nær nok til å trigge en mulig latent lidenskap for sinnsykdom.

Satan som jeg gruer for den tannlegetimen!
Retz is offline   Reply With Quote
Ulest 18. January 2006, 13:02:43   #29 (permalink)
Til- og fraværende
 
Unicorn's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 5,620
Unicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedre
Send en melding via MSN til Unicorn
Stakkars Retz... Kan ikke dumme tannlegemannen (eller -dama) la deg være i fred snart?

Jeg er ikke overraska over at du er uenig, jeg heller. Det er få her i verden som tenker sånn som jeg gjør, har jeg begynt å skjønne etter snart 30 år på planeten.

Nei, jeg er ikke i tvil om det i det hele tatt, egentlig, selv om det kan virke sånn ut av det jeg skrev. Noen er tilfredse med enn sånn jobb, noen hadde tatt livet av seg etter kort tid. Somebody's gotta do it - derfor trives noen i sånn type jobb.

Lykke til hos tannlegen!
Unicorn is offline   Reply With Quote
Ulest 18. January 2006, 14:51:58   #30 (permalink)
Senior Member
 
Julie's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 1,048
Julie gjør forumet bedreJulie gjør forumet bedreJulie gjør forumet bedreJulie gjør forumet bedreJulie gjør forumet bedreJulie gjør forumet bedre
Du er ikke alene Uni.
Leste akkurat at Åsne Seierstad sier noe av det samme.
Julie is offline   Reply With Quote
Ulest 18. January 2006, 14:56:59   #31 (permalink)
Til- og fraværende
 
Unicorn's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 5,620
Unicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedre
Send en melding via MSN til Unicorn
Å!

Har du link eller noe sånt?
Unicorn is offline   Reply With Quote
Ulest 19. January 2006, 13:58:21   #32 (permalink)
Senior Member
 
Retz's Avatar
 
Medlem siden: Aug 2005
Innlegg: 1,429
Retz er en tøffingRetz er en tøffingRetz er en tøffingRetz er en tøffing
Sitér:
Opprinnelig skrevet av Unicorn
La meg først forklare litt filosofisk bakgrunn for tankene mine:

I starten var jeg overbevist om at alle mennesker er født med alle muligheter for alt, og at de kom til verden med fullstendig blanke ark. At de kunne gå i enhver retning, fordi alle tenkelige muligheter allerede bodde i dem. At miljø preget individet i mye større grad enn arv, slik at det var miljøet og bare miljøet som styrer mennesket i den eller den retningen. At muligheten begrenses utifra hvilke egenskaper verden får frem i deg etterhvert som du lever og erfarer.

Nå har jeg begynt å tenke mer i "globale baner", om man kan kalle det det. At man blir født spesialdesigna til å utføre en samfunnsoppgave (i grove trekk, ikke nødvendigvis så spesifikke), at det utgjør en stor del av en helhet vi selv ikke har oversikt over. Noen er skapt til å ta hånd om mennesker, mens andre er mer disponert for å håndtere økonomi. Noen er ment til å tilføre verden vakre ting i form av estetiske fag / kultur. Verden trenger alle disse elementene (og enda mange fler jeg ikke kommer på akkurat nå). Derfor blir vi født med en forkjærlighet for det vi er ment til å gjøre, slik at det vil føles som en deprivasjon om vi ble tvunget til å la være (det finnes dog en og annen sjel som ikke har en så sterk barndomslidenskap, sånn at de kan trives med å gjøre nesten hva som helst - og godt er det, for det skal vel noe til å oppdrive det store engasjementet ved å sitte i kassa på Rimi - det er antagelig en mening med det også, siden de utgjør en likeså viktig del av helheten som hvem som helst annen del).

Og det er det jeg mener med å føle seg som et helt menneske. At denne barndomslidenskapen er en så sterk del av hvem vi er og hvem vi ønsker å være, at man rett og slett ville føle det som om man mistet en del av seg selv hvis man ikke fikk lov til å leve det ut.
Snakker du om genetikk, personlighet og miljøpåvirkning her? Jeg følger deg delvis, men når du sier at vi er "spesialdesignet" til å utføre samfunnsoppgaver, at vi er en del av "en helhet vi ikke selv har oversikt over" og at "det vil føles som en deprivasjon om vi blir tvunget til å la være", så blir påstandene dine altfor firkanta til at jeg svelger dem.

Det jeg følger deg på er (hvis det da er dette du mener) at et hvert menneske innehar et arvemateriale fra mors og fars familie. Noen har en kropp og et kretsløp som gjør dem særlig egnet til utholdelsesidrett, enkelte har en latent forståelse for teoretisk fysikk, og andre igjen har et gen som gjør dem sårbare for å utvikle psykopatiske trekk. Dette er råmateriale som krever både observante omsorgspersoner/lærere/trenere - for i det hele tatt å identifisere det - og et miljø som stimulerer til utvikling av disse evnene. Vi snakker om et spesielt gen. (eller hva nå denne arven måtte bestå i) For å følge ditt resonnement videre; Den lille jenta med talentet for fysikk begynner kanskje allerede i førskolealder å stille spørsmål som "Hvorfor bruker ei fjær lengre til på å falle på golvet enn en tennisball?" "Hvorfor stiger vannet i badekaret helt opp til kanten av badekaret når feite Ola bader, mens det bare stiger bittelitt når jeg bader?" Den lille jenta får utfyllende og tålmodige svar på alle sine spørsmål, - hun har særdeles oppegående foreldre som kan sin Arkimedes og sin Newton - og hun blir oppmuntret til å spørre mer. Dette fortsetter i barne- og ungdomsskolen, og etter videregående er jenta klar for videre studier innen emnet på universitetet. Etter endte studier gifter hun seg med drømmemannen. Ja, han er virkelig en drømmemann. Machomyk og snill og barsk og elsker denne jenta over alt på jord. Sammen får de et par veltilpassede og intelligente barn som de motiverer og stimulerer i lek, skole og plikter hjemme. Jenta, som nå er blitt en moden kvinne, føler seg hel og lykkelig. De lever lykkelige alle sine dager.

Dette var et - satt på spissen - eksempel på at hypotesen din stemmer, Uni. I forhold til DETTE eksempelet. Men her var de fleste "lykkefaktorene" på plass, ikke bare biten om å realisere barndommens lidenskap i en yrkeskarriere. Hva om mannen hennes hadde vist seg å være en drittsekk? Hva om ungene hadde havna på kjøret? Hva om faren hennes hadde blitt seriemorder? Poenget mitt er at det skal mer til enn å dyrke sin lidenskap for å definere seg som et noenlunde lykkelig menneske. Til tross for at akkurat DEN biten er på plass. Det vil aldri være nok som eneste forutsetning.

Og hva nå om denne jenta ikke hadde hatt et miljø som backet henne opp i forhold til denne lidenskapen? Hva om spørsmålene hennes var blitt besvart med et "Vetta faen, jenta mi. Ikke spør så vanskelig." Hva om jenta, som forøvrig er et empatisk lite vesen, i stedet orienterer seg mot å hjelpe mennesker? Kanskje hun ender opp i Leger Uten Grenser? Fremdeles sammen med drømmemannen og de veltilpassede barna. Ja, for de er med. Vil du fremdeles påstå at denne kvinnen aldri kan bli et fullt ut lykkelig og helt menneske fordi en latent lidenskap for fysikk ikke fikk anledning til å manifestere seg? Jeg tror du ville fått problemer med å overbevise henne.


Sitér:
Opprinnelig skrevet av Uni
Jeg tror at dette kan være en av årsakene til at utbrenthet og psykiske problemer blir et stadig større tema i samfunnet: sjelen henger rett og slett ikke med på det man gjør. Man har ikke nok engasjement i seg til å klare brasene i det lange løp, fordi det "bare" er en jobb som ikke oppleves som emosjonelt viktig for en på et dypt nok nivå. Dessuten er jeg inne på tanken nå at dette kanskje kan sammenlignes med fortrenging - man fortrenger hvem man engang var så lenge at man glemmer det på et bevisst nivå, og så gir det seg utslag som ubevisste floker. Noen opplever bare en vag, konstant indre uro, mens andre kan ende opp med kliniske depresjon (som da kanskje egentlig er en sorgreaksjon på å ha mistet en viktig del av seg selv).
Jeg vet ikke hva du mener med begrepet "sjel", men vil tro du sikter til et noenlunde stabilt sett med tanker, følelser, motiver, atferd og andre mekanismer som utgjør personligheten. Psykiske lidelser er til en viss grad bestemt av arv, i den forstand at man bærer med seg en disposisjon som under visse forhold utløser den spesifikke lidelsen man er disponert for. Noen lidelser er mer betinget av arv enn andre f.eks. bipolar og schizofreni. Så har vi de lidelsene som i tillegg til arv er knyttet til vår personlighet, særlig til emosjonelle og motivasjonelle faktorer. Hvis vi ser på en person som helt fra barndommen av har vist en utpreget omsorg for andre, en person som vi gjerne oppfatter som positiv og imøtekommende, som aldri nøler med å stille opp for andre, så vil denne personen - statistisk sett - ha en høyere risiko enn f.eks. vrange og tverre Retz til å utvikle en depresjon eller såkalt utbrenthet. Fordi motivasjonen for å hjelpe ikke først og fremst er rettet mot de hjelpetrengende, men mot frykten for ikke å bli likt, å bli avvist. Dette er så truende for dem at de strekker seg langt utover egne grenser for å holde denne frykten i sjakk. Igjen satt på spissen: De hjelper andre fordi de er for feige til å se nei.

Når det gjelder begrepet utbrenthet, så finner jeg det pokker så misvisende og upresist i mange tilfeller. Det ligger i begrepets natur at for å være utbrent så må man nødvendigvis ha brent for noe tidligere. Og det finnes ikke så få med diagnosen utbrenthet som aldri har brent for noe i hele sitt liv. De kan være triste, initiativløs, hate jobben sin, mislike kollegaene, - og kanskje med god grunn - men de er ikke utbrente.

Og så har vi de tilfellene du nevner. Og de eksisterer de også, men de eksisterer ikke som den eneste forklaringa. Og det er her jeg mener du er for kategorisk. Det er sjelden bare én årsakssammenheng når vi snakker om menneskelige problemer, til det er vi altfor komplekse vesener.


Sitér:
Opprinnelig skrevet av Uni
Forskjellen på interesse og lidenskap... For meg er lidenskap mye dypere, mer intenst og mer langvarig. Interesser kan komme og gå, men lidenskaper består gjerne livet ut.
Kan være enig i denne.

Sitér:
Opprinnelig skrevet av Uni
Jo, jeg tror faktisk det.
Jeg har oppfatte det.

Sitér:
Opprinnelig skrevet av Uni
Men dersom du har med deg barndomslidenskapen inn i yrket, så vil du allerede ha en god selvtillit og erfaring på det du gjør. Du liker å gjøre det, du er flink til det, du er der du skal være, jobben blir godt utført og mange mennesker vil nyte godt av det. Det er sånt som gir fred i sjela.
For dem som har en slik lidenskap, så er sjansene store for at de vil trives i et arbeidsmiljø hvor de kan bruke evnene sine. Men igjen; jeg er uenig i at dette er en forutsetning for å leve et godt og meningsfullt liv. Det er tross alt ikke bare en mening med livet, det mange. Og utallige muligheter som vi kan benytte oss av for oppleve glede, tilfredshet, mening periodevis lykke.
Retz is offline   Reply With Quote
Ulest 19. January 2006, 18:44:46   #33 (permalink)
Til- og fraværende
 
Unicorn's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 5,620
Unicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedre
Send en melding via MSN til Unicorn
Sitér:
Opprinnelig skrevet av Retz
Snakker du om genetikk, personlighet og miljøpåvirkning her?
Ja, delvis. For i tillegg tror jeg på sjelen som en fjerde faktor i dette regnestykket, og med det mener jeg den delen av mennesket som ikke kan forklares med verken biologi, fysikk eller kjemi. Og det er vel her du og resten av folka "med beina godt planta på jorda" faller av, og derfor denne teorien aldri vil bli godkjent av vitenskapen.

Sitér:
Opprinnelig skrevet av Retz
Det jeg følger deg på er (hvis det da er dette du mener) at et hvert menneske innehar et arvemateriale fra mors og fars familie. Noen har en kropp og et kretsløp som gjør dem særlig egnet til utholdelsesidrett, enkelte har en latent forståelse for teoretisk fysikk, og andre igjen har et gen som gjør dem sårbare for å utvikle psykopatiske trekk. Dette er råmateriale som krever både observante omsorgspersoner/lærere/trenere - for i det hele tatt å identifisere det - og et miljø som stimulerer til utvikling av disse evnene. Vi snakker om et spesielt gen. (eller hva nå denne arven måtte bestå i)
Ikke i hvert eneste tilfelle. Mange ganger, ja, men ikke alltid. Noen ganger kommer det barn til verden med helt andre preferanser, evner og talenter enn hva resten av slekta tidligere har oppdrevet. Kanskje det rett og slett er en ny kombinasjon av gener eller miljøpåvirkninger, kanskje det er noe annet. Det spiller egentlig ikke så stor rolle hvorfor det skjer heller, så lenge vi bare er oppmerksomme på individets unike individualitet.

Sitér:
Opprinnelig skrevet av Retz
Dette var et - satt på spissen - eksempel på at hypotesen din stemmer, Uni. I forhold til DETTE eksempelet. Men her var de fleste "lykkefaktorene" på plass, ikke bare biten om å realisere barndommens lidenskap i en yrkeskarriere. Hva om mannen hennes hadde vist seg å være en drittsekk? Hva om ungene hadde havna på kjøret? Hva om faren hennes hadde blitt seriemorder? Poenget mitt er at det skal mer til enn å dyrke sin lidenskap for å definere seg som et noenlunde lykkelig menneske. Til tross for at akkurat DEN biten er på plass. Det vil aldri være nok som eneste forutsetning.
Ingen av disse forutsetningene skaper lykke om de står alene, der skal jeg være enig med deg. Men en barndomslidenskap som overføres til yrkeslivet sier mye mer om identiteten til et menneske enn ytre faktorer som uansett vil kunne komme til å skje, uavhengig av hvem man er. Nå sier ikke jeg at slike ting ikke vil prege et menneske, derom hersker ingen tvil, men hvis man vet hvem og hva man er og lever deretter så stiller man mye sterkere utrusta til å stå i mot "dritt som skjer".

Sitér:
Opprinnelig skrevet av Retz
Og hva nå om denne jenta ikke hadde hatt et miljø som backet henne opp i forhold til denne lidenskapen? Hva om spørsmålene hennes var blitt besvart med et "Vetta faen, jenta mi. Ikke spør så vanskelig." Hva om jenta, som forøvrig er et empatisk lite vesen, i stedet orienterer seg mot å hjelpe mennesker? Kanskje hun ender opp i Leger Uten Grenser? Fremdeles sammen med drømmemannen og de veltilpassede barna. Ja, for de er med. Vil du fremdeles påstå at denne kvinnen aldri kan bli et fullt ut lykkelig og helt menneske fordi en latent lidenskap for fysikk ikke fikk anledning til å manifestere seg? Jeg tror du ville fått problemer med å overbevise henne.
Da vil jeg si at hun antagelig har hatt en sekundær barndomslidenskap som fikk lov til å blomstre, selv om den første ble forsøkt kvalt. Omtrent som når en elv tar et annet løp hvis den blir hindret, men allikevel kommer til havet. Uansett har jo fysikkinteressen fått sin plass i livet hennes, i og med at hun ble lege. God kombinasjon av to sterke barndomstrekk ved henne.

Men jeg kan nesten garantere at det ville vært katastrofalt dersom hun i utgangspunktet var et "asosialt" barn som foretrakk ensomhet fremfor å forholde seg til mennesker og endte opp i en hypersosial arbeidssituasjon. Eller dersom hun var skapt fysisk aktiv og av en eller annen grunn plasserte seg selv på et kontor 8 timer om dagen. Da er sjansen tilstede for at hun mistrives så fullstendig at det går utover både forholdet til mannen og overskuddet til å stimulere sine barn, som kanskje ikke er like veltilpassede etter en stund med en sliten og misfornøyd mamma som gruer seg til å gå på jobb hun ikke får være seg selv i.

Sitér:
Opprinnelig skrevet av Retz
Hvis vi ser på en person som helt fra barndommen av har vist en utpreget omsorg for andre, en person som vi gjerne oppfatter som positiv og imøtekommende, som aldri nøler med å stille opp for andre, så vil denne personen - statistisk sett - ha en høyere risiko enn f.eks. vrange og tverre Retz til å utvikle en depresjon eller såkalt utbrenthet. Fordi motivasjonen for å hjelpe ikke først og fremst er rettet mot de hjelpetrengende, men mot frykten for ikke å bli likt, å bli avvist. Dette er så truende for dem at de strekker seg langt utover egne grenser for å holde denne frykten i sjakk. Igjen satt på spissen: De hjelper andre fordi de er for feige til å se nei.
Der er jeg helt enig. Men i denne sammenhengen ser jeg det i sammenheng med jobben man velger seg. "Snille" mennesker som er mer opptatt av ekstern anerkjennelse enn av selvfølelse ender oftere opp i jobber som ikke er i samsvar med hvem de selv er - kanskje fordi de ikke har en sterk nok selvfølelse til å vite det. Kanskje deres selvfølelse aldri fikk gode nok vekstmuligheter når de var små, sånn at den beste mestringstaktikken de lærte seg var å smile uansett hva. Vrange og tverre Retzer vet antagelig veldig godt hvem de er, og gjør ting som er riktige for dem.

Og det er egentlig noe av det jeg mener med barndomslidenskap: hvem du var i utgangspunktet, før verden fikk skikkelig tak på deg og før du lærte deg så forferdelig mange mer eller mindre heldige mestringstaktikker. Når du er 4 år er du, med mindre din barndom har vært en lang traume frem til da, på ditt "reneste" og beste - du er forferdelig stolt av deg selv, og du har ennå til gode å bli overkjørt av hva andre måtte mene og tro om dine evner, talenter eller mangler. På et vis har du akkurat kommet ut av navlebeskuelsen og begynner å få litt grep på samfunnet rundt deg, men du har fortsatt ikke mistet deg selv i det. Og det er her jeg mener vi kan finne en nøkkel til hva vi burde gjøre med livene våre.

Sitér:
Opprinnelig skrevet av Retz
Når det gjelder begrepet utbrenthet, så finner jeg det pokker så misvisende og upresist i mange tilfeller. Det ligger i begrepets natur at for å være utbrent så må man nødvendigvis ha brent for noe tidligere. Og det finnes ikke så få med diagnosen utbrenthet som aldri har brent for noe i hele sitt liv. De kan være triste, initiativløs, hate jobben sin, mislike kollegaene, - og kanskje med god grunn - men de er ikke utbrente.
Eller du kan ha brent for deler av jobben, som har drukna i alt det du måtte gjøre som ikke var helt din greie.

Sitér:
Opprinnelig skrevet av Retz
Og så har vi de tilfellene du nevner. Og de eksisterer de også, men de eksisterer ikke som den eneste forklaringa. Og det er her jeg mener du er for kategorisk. Det er sjelden bare én årsakssammenheng når vi snakker om menneskelige problemer, til det er vi altfor komplekse vesener.
M'm... Og jeg har enda til gode å finne en teori som kan gi meg en tilfredsstillende forklaring på alt.


Sitér:
Opprinnelig skrevet av Retz
For dem som har en slik lidenskap, så er sjansene store for at de vil trives i et arbeidsmiljø hvor de kan bruke evnene sine. Men igjen; jeg er uenig i at dette er en forutsetning for å leve et godt og meningsfullt liv. Det er tross alt ikke bare en mening med livet, det mange. Og utallige muligheter som vi kan benytte oss av for oppleve glede, tilfredshet, mening periodevis lykke.
Det spesielle med jobben i forhold til de andre faktorene, er at den krever så forferdelig mye av hverdagen og at den da vil prege resten av livet i stor grad. Om du er ulykkelig hjemme med mannen (eller mangel på mann, for den saks skyld), så vil man alltids kunne drukne det i arbeid i 8 timer om dagen. Av en eller annen grunn er det ikke like lett å legge igjen jobben på jobb. Kanskje fordi de fleste av oss begynner på jobb om morgenen uten å få så mange inntrykk fra andre ting først, sånn at det er lettere å "koble over" til jobbmodus. Og så er det dette med et bevisst forhold til å være profesjonell og strukturert når man er på jobb og ikke blande privatlivet inn i det. Hvor mange har en tilsvarende holdning til privatlivets sfære og klarer å legge igjen en forferdelig dårlig arbeidssituasjon på arbeidsstedet og switche over fra frustrert arbeidstaker til lykkelig kjæreste, hustru, småbarnsmor eller hva man nå innehar av roller på de 15 minuttene det tar å komme seg fra B og hjem igjen til A?
Unicorn is offline   Reply With Quote
Ulest 20. January 2006, 02:37:54   #34 (permalink)
Senior Member
 
Julie's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 1,048
Julie gjør forumet bedreJulie gjør forumet bedreJulie gjør forumet bedreJulie gjør forumet bedreJulie gjør forumet bedreJulie gjør forumet bedre
Sitér:
Opprinnelig skrevet av Unicorn
Å!

Har du link eller noe sånt?
Ingen link, nei, finner dessverre ikke igjen bladet det sto i heller.
Julie is offline   Reply With Quote
Ulest 20. January 2006, 11:40:11   #35 (permalink)
Senior Member
 
Retz's Avatar
 
Medlem siden: Aug 2005
Innlegg: 1,429
Retz er en tøffingRetz er en tøffingRetz er en tøffingRetz er en tøffing
Sitér:
Opprinnelig skrevet av Unicorn
Ja, delvis. For i tillegg tror jeg på sjelen som en fjerde faktor i dette regnestykket, og med det mener jeg den delen av mennesket som ikke kan forklares med verken biologi, fysikk eller kjemi. Og det er vel her du og resten av folka "med beina godt planta på jorda" faller av, og derfor denne teorien aldri vil bli godkjent av vitenskapen.
Jepp, jeg faller lett av når det blir snakk om sjel. Jeg kan godt bruke begrepet selv, men da på en måte som mer går i retning av det mentale, for eksempel ”fred i sjela”. Meaning. Jeg har det fordømt bra. Eller noe.

Sitér:
Ikke i hvert eneste tilfelle. Mange ganger, ja, men ikke alltid. Noen ganger kommer det barn til verden med helt andre preferanser, evner og talenter enn hva resten av slekta tidligere har oppdrevet. Kanskje det rett og slett er en ny kombinasjon av gener eller miljøpåvirkninger, kanskje det er noe annet. Det spiller egentlig ikke så stor rolle hvorfor det skjer heller, så lenge vi bare er oppmerksomme på individets unike individualitet.
Skal ikke motsi deg ift dette, og forklaringa kan kanskje være, som du er inne på, et gjenglemt gen som nærmest har ligget i dvale i noen generasjoner fusjonerer med et annet dvale-gen, samtidig som miljøpåvirkning gjør sitt til å framelske akkurat denne evnen, egenskapen eller fysiske fortrinnet. Eller skavanken for den del.

Sitér:
Ingen av disse forutsetningene skaper lykke om de står alene, der skal jeg være enig med deg. Men en barndomslidenskap som overføres til yrkeslivet sier mye mer om identiteten til et menneske enn ytre faktorer som uansett vil kunne komme til å skje, uavhengig av hvem man er. Nå sier ikke jeg at slike ting ikke vil prege et menneske, derom hersker ingen tvil, men hvis man vet hvem og hva man er og lever deretter så stiller man mye sterkere utrusta til å stå i mot "dritt som skjer".
Tenker du her på kriser som oppstår i livet? Dødsfall, skilsmisse og andre belastende hendelser?

Men Uni, mener du at identiteten vår er så sterkt knytta opp mot yrkeslivet at alle andre identiteter er underordna denne? Vi har jo mange ulike identiteter, og jeg tviler ikke på at for en del mennesker så er nettopp yrkesidentiteten den som betyr mest. For andre kan det likevel være annerledes. Og man kan inneha en sterk personlig identitet uten i det hele tatt å ha et yrke, ha et godt kjennskap til sammenhengen mellom egne tanker, følelser, atferd, reaksjonsmønster osv. Hva om disse menneskene som har dyrket fram sin barndomslidenskap inn i yrkeslivet blir arbeidsledige? At det ikke er bruk for dem mer fordi markedet har endret seg, og deres tjenester ikke lenger er ønsket? Hvordan håndterer de dette ut fra hypotesen din om at ”du er hva du gjør”? (i jobbsammenheng)

Sitér:
Og det er egentlig noe av det jeg mener med barndomslidenskap: hvem du var i utgangspunktet, før verden fikk skikkelig tak på deg og før du lærte deg så forferdelig mange mer eller mindre heldige mestringstaktikker. Når du er 4 år er du, med mindre din barndom har vært en lang traume frem til da, på ditt "reneste" og beste - du er forferdelig stolt av deg selv, og du har ennå til gode å bli overkjørt av hva andre måtte mene og tro om dine evner, talenter eller mangler. På et vis har du akkurat kommet ut av navlebeskuelsen og begynner å få litt grep på samfunnet rundt deg, men du har fortsatt ikke mistet deg selv i det. Og det er her jeg mener vi kan finne en nøkkel til hva vi burde gjøre med livene våre.
Småbarnsalderens omnipotens og høy verdensmesterfaktor er naturlig der og da, som et trinn i utviklingen. De samme karaktertrekkene er imidlertid ufordragelige og i verste fall livsfarlige dersom de ikke justeres etter hvert som barnet vokser og modnes. Tenkt deg en 25 år gammel mann som ”verden ikke fikk skikkelig tak på” da han var fire år og omnipotent. Som ikke lærte disse mestringsstrategiene som er nødvendige for å forholde seg til andre mennesker på en hensiktsmessig måte. Som er avhengig av ros og bekreftelser på at han er best for å være noenlunde i vater.

Helt konkret: Hvilken ”nøkkel” ville du benyttet på denne fireåringen? Ja, for jeg tror jo ikke på ramme alvor at du ville ønsket å framelske en narcissistisk drittsekk.

Sitér:
M'm... Og jeg har enda til gode å finne en teori som kan gi meg en tilfredsstillende forklaring på alt.
Ha ha, velkommen etter!


Sitér:
Det spesielle med jobben i forhold til de andre faktorene, er at den krever så forferdelig mye av hverdagen og at den da vil prege resten av livet i stor grad. Om du er ulykkelig hjemme med mannen (eller mangel på mann, for den saks skyld), så vil man alltids kunne drukne det i arbeid i 8 timer om dagen. Av en eller annen grunn er det ikke like lett å legge igjen jobben på jobb. Kanskje fordi de fleste av oss begynner på jobb om morgenen uten å få så mange inntrykk fra andre ting først, sånn at det er lettere å "koble over" til jobbmodus. Og så er det dette med et bevisst forhold til å være profesjonell og strukturert når man er på jobb og ikke blande privatlivet inn i det. Hvor mange har en tilsvarende holdning til privatlivets sfære og klarer å legge igjen en forferdelig dårlig arbeidssituasjon på arbeidsstedet og switche over fra frustrert arbeidstaker til lykkelig kjæreste, hustru, småbarnsmor eller hva man nå innehar av roller på de 15 minuttene det tar å komme seg fra B og hjem igjen til A?
For å ta det siste først, jeg klarer det. Jeg har få eller ingen problemer med å la problemer på jobb forbli akkurat der. Og jeg har en jobb hvor menneskelig problemer faktisk utgjør jobben min. Jeg tviler sterkt på at min familie merker noe som helst av de problemer som jeg måtte støte på i løpet av en arbeidsdag utover et ”Usj, dette har vært en laaang dag!” mens jeg sparker av meg skoa i yttergangen. Det hadde nok påvirket meg mer om det motsatte var tilfelle, at jeg hadde store problemer på hjemmebane og skulle zappe over til jobbmodus i løpet av ti minutter. Problemenes karakter hadde selvsagt hatt noe å si, jeg lar for eksempel ikke en krangel med snuppa eller høvdingen affisere meg i jobben, men mer alvorlige saker hadde utvilsomt influert meg på jobb.

For meg betyr jobben lite i forhold til alt annet i livet mitt. Jeg stortrives der og er ganske dyktig i arbeidet mitt, men hadde jeg hatt samme inntekt uten å jobbe i det hele tatt, så ville ikke det gått utover trivselen min på noen som helst måte. Noen ville kanskje mer eller mindre gått til grunne hvis de mista jobben, men jeg vil tro at for de fleste så vil jobben bety alle nyanser innafor ALT og INGENTING.

Jeg synes fremdeles du er for kategorisk og generaliserende, Uni. Og jeg klarer ikke å svelge hypotesen din om barndommens lidenskap videreført i yrkessammenheng er en forutsetning for et godt liv. Jeg klarer ikke å svelge den om det smalt.
Retz is offline   Reply With Quote
Ulest 20. January 2006, 12:19:05   #36 (permalink)
Til- og fraværende
 
Unicorn's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 5,620
Unicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedre
Send en melding via MSN til Unicorn
Sitér:
Opprinnelig skrevet av Retz
Tenker du her på kriser som oppstår i livet? Dødsfall, skilsmisse og andre belastende hendelser?
Ja. Rett og slett ting man ikke selv kan kontrollere. Kanskje gubben skulle vise seg å utvikle seg til en utro drittsekk av en kødd.

Sitér:
Opprinnelig skrevet av Retz
Men Uni, mener du at identiteten vår er så sterkt knytta opp mot yrkeslivet at alle andre identiteter er underordna denne? Vi har jo mange ulike identiteter, og jeg tviler ikke på at for en del mennesker så er nettopp yrkesidentiteten den som betyr mest. For andre kan det likevel være annerledes. Og man kan inneha en sterk personlig identitet uten i det hele tatt å ha et yrke, ha et godt kjennskap til sammenhengen mellom egne tanker, følelser, atferd, reaksjonsmønster osv. Hva om disse menneskene som har dyrket fram sin barndomslidenskap inn i yrkeslivet blir arbeidsledige? At det ikke er bruk for dem mer fordi markedet har endret seg, og deres tjenester ikke lenger er ønsket? Hvordan håndterer de dette ut fra hypotesen din om at ”du er hva du gjør”? (i jobbsammenheng)
Ikke underordna, kanskje, men det er vel den rollen vi legger mest tanke bak når vi skal velge. Vi forbereder oss på det fra vi er 15 til vi er ferdig med skolen vi valgte - og det preger oss gjennom hele denne tida. Og det er nettopp det som er poenget mitt: at "barndomslidenskapmenneskene" har en helt annen take på sånne ting hvis og når de skjer, fordi "de er det de er og alltid har vært" isteden for det de gjør akkurat da. Nettopp fordi barndomslidenskapsjobben avspeiler identiteten så godt. Det er knytta mye nærmere opp til selvfølelse og identitet enn hva en tilfeldig jobb vil være, fordi det ligger årevis med identifisering bak.

Sitér:
Opprinnelig skrevet av Retz
Småbarnsalderens omnipotens og høy verdensmesterfaktor er naturlig der og da, som et trinn i utviklingen. De samme karaktertrekkene er imidlertid ufordragelige og i verste fall livsfarlige dersom de ikke justeres etter hvert som barnet vokser og modnes. Tenkt deg en 25 år gammel mann som ”verden ikke fikk skikkelig tak på” da han var fire år og omnipotent. Som ikke lærte disse mestringsstrategiene som er nødvendige for å forholde seg til andre mennesker på en hensiktsmessig måte. Som er avhengig av ros og bekreftelser på at han er best for å være noenlunde i vater.
Selvfølgelig. En naturlig og nødvendig del av utviklingen. Men angående ros og bekreftelser, så er det noe de fleste barn blir oppdratt til å basere seg på. Trist, men sant.

Hvilken nøkkel jeg ville benyttet på denne fireåringen? Det kommer helt an på hva hans lidenskap var, sånn rent bortsett fra at han er ubrukelig. Og så styrke hans selvfølelse på det, ikke ved å gi ros, men på å hjelpe ham å sette ord på hva han selv mener om sånn og slik. Om det føltes bra. Inne i ham.


Sitér:
Opprinnelig skrevet av Retz
For å ta det siste først, jeg klarer det. Jeg har få eller ingen problemer med å la problemer på jobb forbli akkurat der. Og jeg har en jobb hvor menneskelig problemer faktisk utgjør jobben min. Jeg tviler sterkt på at min familie merker noe som helst av de problemer som jeg måtte støte på i løpet av en arbeidsdag utover et ”Usj, dette har vært en laaang dag!” mens jeg sparker av meg skoa i yttergangen. Det hadde nok påvirket meg mer om det motsatte var tilfelle, at jeg hadde store problemer på hjemmebane og skulle zappe over til jobbmodus i løpet av ti minutter. Problemenes karakter hadde selvsagt hatt noe å si, jeg lar for eksempel ikke en krangel med snuppa eller høvdingen affisere meg i jobben, men mer alvorlige saker hadde utvilsomt influert meg på jobb.
Ja, men du har en jobb du trives i, selv om dagene kan være lange. Men se for deg denne situasjonen:

Du gruer deg til å gå på jobb. Når du ser lokalet nærme seg, har du lyst til å spy og så kjøre videre, forbi der du egentlig skulle stoppe. Men du har ikke noe valg, så du parkerer og går inn. Ingen smiler. Ingen sier hei. Men du biter det i deg og sier "hei" til alle der allikevel, for høflighetens skyld. For du skal ikke være den som skal beskyldes for å ha skapt et dårlig arbeidsmiljø. Dagen går, og det er i alle fall 5 episoder som normalt ville fått deg til å miste besinnelsen fullstendig. Bare at du kan ikke, for det er uskyldige mennesker tilstede til enhver tid. Kanskje unger. Kanskje gamle. Kanskje elever. Kanskje psykisk utviklingshemma. De trenger ikke å se at du eksploderer, det har du for mye yrkesstolthet til. Ingen hører på deg når du signaliserer til dine overordna at noe er galt. De sier bare at hvis det går til konflikt, så er det deg de vil støtte. Så kommer konflikten. Det gjør ikke støtten.

Ved endt arbeidsdag er du så sliten, frustrert og forbanna at du egentlig ikke har noe annet valg enn å lesse det utover din kjære. Få ut litt steam, få litt trøst. Og du har en mye kortere lunte enn før, fordi du holder så innmari mye tilbake når du er på jobb. Du er forbanna hele dagen, bare du tenker på jobben ser du rødt. Du er ikke lykkelig. Din elskede mann hater å se deg sånn, så HAN blir ulykkelig. Både han og du vet at du burde si opp på dagen, men det finnes ingen annen jobb og dere har huslån som må betales. Ungene lever med en mor som nesten er statisk elektrisk av stress og frustrasjon.

En del av det, ser du, er at selve arbeidsmiljøet og kollegaene in the long run også forteller deg noe om hvem du er. Meads teori om identitetsutvikling. Og hvis du da er et sted du ikke burde ha vært og gjør ting du ikke burde ha gjort, får du antagelig masse respons du gjerne skulle ha vært foruten. Du kan stå i det noen måneder eller noen år, men det VIL komme etter deg på et tidspunkt eller et annet.

Selvfølgelig kan dette scenarioet oppstå uansett hva man jobber med så lenge det er mennesker involvert, men sjansen er i allefall mye mindre hvis man gjør noe som er "seg" og som man genuint liker å gjøre og har selvtillit på fra man var ganske liten.
Unicorn is offline   Reply With Quote
Ulest 21. January 2006, 00:15:37   #37 (permalink)
Junior Member
 
Medlem siden: Nov 2005
Innlegg: 27
Spirito står ved et veiskille: syte eller gjøre noe?
Jeg ville bli sydame eller musiker. Jeg blir musikk- og håndarbeidslærer. Samme sjanger, men mer ordnede forhold.
Spirito is offline   Reply With Quote
Ulest 05. September 2007, 15:53:14   #38 (permalink)
Senior Member
 
Mrs Oliver's Avatar
 
Medlem siden: Jun 2007
Innlegg: 511
Mrs Oliver har nesten tenkt litt konstruktivt en gang for et halvt år siden
Jeg gjorde ikke først, og var ulykkelig, jeg utdanner meg innen det nå og er lykkelig.
__________________
Real woman have curves
Mrs Oliver is offline   Reply With Quote
Ulest 05. September 2007, 17:32:29   #39 (permalink)
Senior Member
 
Medlem siden: Aug 2007
Tilholdsted: Oslo
Innlegg: 317
isola har nesten tenkt litt konstruktivt en gang i fjor
Sitér:
Opprinnelig skrevet av Unicorn
Men se for deg denne situasjonen:

Du gruer deg til å gå på jobb. Når du ser lokalet nærme seg, har du lyst til å spy og så kjøre videre, forbi der du egentlig skulle stoppe. Men du har ikke noe valg, så du parkerer og går inn. Ingen smiler. Ingen sier hei. Men du biter det i deg og sier "hei" til alle der allikevel, for høflighetens skyld. For du skal ikke være den som skal beskyldes for å ha skapt et dårlig arbeidsmiljø. Dagen går, og det er i alle fall 5 episoder som normalt ville fått deg til å miste besinnelsen fullstendig. Bare at du kan ikke, for det er uskyldige mennesker tilstede til enhver tid. Kanskje unger. Kanskje gamle. Kanskje elever. Kanskje psykisk utviklingshemma. De trenger ikke å se at du eksploderer, det har du for mye yrkesstolthet til. Ingen hører på deg når du signaliserer til dine overordna at noe er galt. De sier bare at hvis det går til konflikt, så er det deg de vil støtte. Så kommer konflikten. Det gjør ikke støtten.

Ved endt arbeidsdag er du så sliten, frustrert og forbanna at du egentlig ikke har noe annet valg enn å lesse det utover din kjære. Få ut litt steam, få litt trøst. Og du har en mye kortere lunte enn før, fordi du holder så innmari mye tilbake når du er på jobb. Du er forbanna hele dagen, bare du tenker på jobben ser du rødt. Du er ikke lykkelig. Din elskede mann hater å se deg sånn, så HAN blir ulykkelig. Både han og du vet at du burde si opp på dagen, men det finnes ingen annen jobb og dere har huslån som må betales. Ungene lever med en mor som nesten er statisk elektrisk av stress og frustrasjon.

En del av det, ser du, er at selve arbeidsmiljøet og kollegaene in the long run også forteller deg noe om hvem du er. Meads teori om identitetsutvikling. Og hvis du da er et sted du ikke burde ha vært og gjør ting du ikke burde ha gjort, får du antagelig masse respons du gjerne skulle ha vært foruten. Du kan stå i det noen måneder eller noen år, men det VIL komme etter deg på et tidspunkt eller et annet.

Selvfølgelig kan dette scenarioet oppstå uansett hva man jobber med så lenge det er mennesker involvert, men sjansen er i allefall mye mindre hvis man gjør noe som er "seg" og som man genuint liker å gjøre og har selvtillit på fra man var ganske liten.
Men altså, dette er jo en type situasjon som kan oppstå uansett om man har valgt
noe man har holdt på med siden barnehagen eller noe man kom på en måned tidligere.
Man kan jo trives med arbeidsoppgavene sine selvom sjefen er en kødd..

Jeg hadde knapt nok en dukke før jeg var... åtte?
Veldig opptatt av bøker og sånt.. Lærte å lese og skrive tidlig.
Var fast bestemt på å bli journalist. Hah. Ser for meg det ja..
Men joda, jeg var jo fast barnevakt for halve nabolaget..
Har vel alltid hatt et godt lag med unger. Og jobber nå i barnehage.
Jeg trodde lenge det var veldig tilfeldig.. Men hvem vet, kanskje det ikke er det..
isola is offline   Reply With Quote
Ulest 05. September 2007, 20:12:34   #40 (permalink)
Senior Member
 
Qlio's Avatar
 
Medlem siden: Mar 2007
Innlegg: 959
Qlio har nesten tenkt litt konstruktivt en gang i fjor
Send en melding via MSN til Qlio
Jeg skulle bli sykepleier.

Men skjebnen ville at jeg skulle være innlagt på sykehus i 5 uker som 15 åring. Da ombestemte jeg meg. Jeg skulle bli hjelpepleier, for det var dem som SÅ pasientene og var der for meg. Sykepleierne så jeg jo kun når jeg fikk medisiner!

Jeg tok utdanningen på rappen og startet å jobbe 18 år gammel og litt redd. Frykten forsvant fort, jeg hadde noe som mine pasienter likte. Lite visste jeg at grunnen til at jeg valgte min vei som hjelpepleier også skulle bli grunnen til at jeg måtte skifte vei.

25 år gammel ble jeg omskolert, ryggen tålte ikke de tunge løftene. Jeg savner fortsatt jobben. Pasientene, kontakten og nærheten. Det å få noe betalt som ikke er i kroner. Nå jobber jeg som alt-mulig-dame, og det er vel greit men jeg vil uansett aldri få den samme gløden.
Qlio is offline   Reply With Quote
Ulest 05. September 2007, 20:16:35   #41 (permalink)
Senior Member
 
Mrs Oliver's Avatar
 
Medlem siden: Jun 2007
Innlegg: 511
Mrs Oliver har nesten tenkt litt konstruktivt en gang for et halvt år siden
Huff, er det ikke en annen måte d kan få jobbet med mennesker på som gir deg samme gløden da?
__________________
Real woman have curves
Mrs Oliver is offline   Reply With Quote
Ulest 06. September 2007, 07:58:13   #42 (permalink)
Senior Member
 
marie's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 745
marie har bidratt til sinnets munterhet opptil flere gangermarie har bidratt til sinnets munterhet opptil flere gangermarie har bidratt til sinnets munterhet opptil flere gangermarie har bidratt til sinnets munterhet opptil flere ganger
Som barn brant jeg for bøker og håndarbeid og elsket barn. Jeg brenner fortsatt for samme tingene og elsker barn, men synes ikke jobben som norsklærer og lærer i kunst og håndverk er noe stas.
marie is offline   Reply With Quote
Ulest 06. September 2007, 08:39:57   #43 (permalink)
Senior Member
 
Medlem siden: Sep 2007
Innlegg: 1,173
Nselk gjør InspirasjonOnline til et morsommere sted å væreNselk gjør InspirasjonOnline til et morsommere sted å væreNselk gjør InspirasjonOnline til et morsommere sted å væreNselk gjør InspirasjonOnline til et morsommere sted å væreNselk gjør InspirasjonOnline til et morsommere sted å være
Jeg synes å huske jeg ville jobbe som lærer eller i barnehage, jeg har alltid elsket barn! Nå utdanner jeg meg til sykepleier og har veldig lyst til å jobbe med barn og ungdom - muligens innen psykiatrien (ta mastergrad i psykisk helse feks... og videre noe utdanning innen barne- og ungdomspsykiatrien?), eller så prematur/spebarn/fødsel/barsel/barneavdeling/helsestasjon... Så jeg beveger meg innen grunnønsket mitt
Nselk is offline   Reply With Quote
Ulest 06. September 2007, 12:55:31   #44 (permalink)
Senior Member
 
Qlio's Avatar
 
Medlem siden: Mar 2007
Innlegg: 959
Qlio har nesten tenkt litt konstruktivt en gang i fjor
Send en melding via MSN til Qlio
Sitér:
Opprinnelig skrevet av Mrs Oliver
Huff, er det ikke en annen måte d kan få jobbet med mennesker på som gir deg samme gløden da?
Jeg har ikke gitt opp, jeg har bare ikke funnet Den Rette Arbeidsgiveren enda.
Men det å yte service, det gir litt av det samme. Særlig i vårt samfunn hvor det er få som vet å gjøre dette. Det lille ekstra, det som ikke er forventet.
Qlio is offline   Reply With Quote
Ulest 06. September 2007, 15:21:46   #45 (permalink)
Senior Member
 
Føbe's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2007
Innlegg: 115
Føbe står ved et veiskille: syte eller gjøre noe?
Sitér:
Opprinnelig skrevet av Unicorn
Burde dette bety at vi må være på vakt overfor våre egne ungers interessefelt og barndomslidenskaper, sånn at vi bedre kan veilede dem når de senere skal velge skole og yrkesretning?
Jeg har hvertfall savnet litt god veiledning på dette den gang jeg gjorde mitt valg. Tror jeg lett kunne hatt en annen hverdag dersom jeg hadde fått hjelp til å se mulighetene. Jeg syntes det var vanskelig å se hva ulike yrker og studieretninger innebar. Det hadde kanskje hjulpet å ha mer enn en arbeidsuke i løpet av 12 år på skolen..

I dag er jeg sykepleier, og trives for så vidt med det, hvertfall i den jobben jeg har nå. Og jeg får brukt mye av meg selv og interessene mine i jobben, så jeg har ikke nødvendigvis havnet på feil hylle heller. Samtidig har jeg et savn etter en mer kreativ jobb, å kunne skape noe... men som flere sier over- det går an å ha en hobby...

Såg akkurat på Rachael Ray; der var det en dame som sa noe om dette: Hun rådet barna sine til å finne ut hva som kom naturlig for dem, som gav dem glede og inspirasjon i livet, og så prøve å finne en måte å leve av dette. Fordi jobben er en så stor del av livet, og hvis man er ulykkelig på jobb, vil livet for en stor del være ulykkelig! Hun har et poeng syns jeg.
Føbe is offline   Reply With Quote
Ulest 10. September 2007, 12:14:38   #46 (permalink)
Member
 
Heidi's Avatar
 
Medlem siden: Jan 2006
Tilholdsted: Ålesund
Innlegg: 86
Heidi har nesten tenkt litt konstruktivt en gang i fjor
Jeg skulle bli politi fordi da kunne jeg kjøre motorsykkel (hehe)
Jeg ble førskolelærer, er nå ufør, men det står en Harley i garasjen.........
__________________
Den som stiller dumme spørsmål, gjør ingen dumme feil
Heidi is offline   Reply With Quote
Ulest 13. March 2008, 17:39:41   #47 (permalink)
Junior Member
 
Krokofant's Avatar
 
Medlem siden: Mar 2008
Tilholdsted: Gudbrandsdalen
Innlegg: 25
Krokofant står ved et veiskille: syte eller gjøre noe?
Jeg skulle bli politi, skulle gå befalsskolen først.
Ble aldri noe av pga medisinske problemer, er helt sikker på at jeg hadde valgt militæret og politiskolen om jeg hadde kunnet.

Jeg utdannet meg innen helsevesenet, angrer ikke, men det er vanskelig få jobb innen det jeg er utdannet som og det var ikke drømmejobben.

Så nå jobber jeg med noe heeeeelt annet, og vil ta mer skole når guttungen er større.

Frister veldig med ambulansearbeider, men tiden vil vise.
Krokofant is offline   Reply With Quote
Ulest 17. June 2008, 19:51:29   #48 (permalink)
Lin
Administrator
 
Lin's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 6,319
Lin er en tøffingLin er en tøffingLin er en tøffingLin er en tøffing
Jeg drar opp denne igjen, jeg. Interessant diskusjon, synes jeg. For jeg grubler en del på de samme tingene.

Jeg valgte å utdanne meg innen noe som nok ikke lå helt for meg i utgangspunktet. Jobben min er til tider veldig fysisk og jeg er nok mer et tenkemenneske. Jeg murte meg som regel inne på rommet med haugevis av bøker under oppveksten. I den grad at mine lærerforeldre ble bekymret.

Jeg liker delene av yrket mitt som går på "hodebruk" og misliker den mer fysiske biten. Stell, pleie, bekkenbæring og sengereing osv.

Jeg vet ikke hvorvidt jeg skal si at jeg angrer heller, selv om jeg stemte på det i pollen. Skulle jeg ha valgt på øverste hylle ville jeg muligens ha jobbet hjemmefra med skriving av et eller annet slag. Men det krever jo evner også. Og lønn må man jo ha.

Hadde jeg vunnet i lotto ville jeg sannsynligvis ha sagt opp jobben, skaffet meg en bærbar pc til hyttebruk og trent på skrivingen. Det er jo så forbasket mange idéer som popper opp i hodet rett som det er. Men jeg har i grunnen ingen store drømmer om bokutgivelser eller slike ting. Bare økonomisk mulighet til å gjøre det jeg elsker.

Jeg merker stor forskjell på bare det å stå opp om morgenen utifra hva jeg skal gjøre den dagen. Jeg presser meg opp til vanlig og er ekstremt B-menneske. Om jeg derimot har fri har det hendt flere ganger at jeg bare ikke klarer å ligge i sengen lenger fordi jeg har så mange idéer og tanker som jeg vil skrive av meg. Det er en egen trang til å starte dagen som jeg ikke har i forhold til jobben. En helt annen energi.

Hvor blir det av lottomillionene?
Lin is offline   Reply With Quote
Ulest 02. August 2008, 14:55:22   #49 (permalink)
Senior Member
 
Dragen's Avatar
 
Medlem siden: Oct 2007
Innlegg: 638
Dragen har bidratt til sinnets munterhet opptil flere gangerDragen har bidratt til sinnets munterhet opptil flere gangerDragen har bidratt til sinnets munterhet opptil flere ganger
Jeg har alltid skullet bli bibliotekar, og er storfornøyd med valget. Dette til tross for at arbeidshverdagen er helt anderledes enn jeg så for meg. Jeg har valgt bort alle litteraturfagene til fordel for matte, statistikk og data. Jeg har ikke jobbet i folkebibliotek, og har ikke noe ønske om det heller.

Det som er litt festlig, er at jeg har vært helt sikker på at jeg ikke skulle bli lærer. Nå er kursing og brukerveiledning i dataprogram en forholdsvis stor del av arbeidet mitt.

Jeg trives veldig godt i kontakt med mennesker, og i en jobb som er en god blanding av krevende og mer rutinepregede oppgaver. Det har jeg fått nå.
Dragen is offline   Reply With Quote
Ulest 02. August 2008, 17:38:25   #50 (permalink)
Senior Member
 
Medlem siden: Sep 2007
Innlegg: 1,173
Nselk gjør InspirasjonOnline til et morsommere sted å væreNselk gjør InspirasjonOnline til et morsommere sted å væreNselk gjør InspirasjonOnline til et morsommere sted å væreNselk gjør InspirasjonOnline til et morsommere sted å væreNselk gjør InspirasjonOnline til et morsommere sted å være
Sitér:
Opprinnelig skrevet av Nselk Vis innlegg
Jeg synes å huske jeg ville jobbe som lærer eller i barnehage, jeg har alltid elsket barn! Nå utdanner jeg meg til sykepleier og har veldig lyst til å jobbe med barn og ungdom - muligens innen psykiatrien (ta mastergrad i psykisk helse feks... og videre noe utdanning innen barne- og ungdomspsykiatrien?), eller så prematur/spebarn/fødsel/barsel/barneavdeling/helsestasjon... Så jeg beveger meg innen grunnønsket mitt
Vittig - jeg har det siste året bestemt meg for å bli jordmor... Så får tiden vise om jeg faktisk når det målet...
Nselk is offline   Reply With Quote
Ulest 02. August 2008, 22:48:35   #51 (permalink)
Til- og fraværende
 
Unicorn's Avatar
 
Medlem siden: Jul 2005
Innlegg: 5,620
Unicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedreUnicorn gjør forumet bedre
Send en melding via MSN til Unicorn
Sitér:
Opprinnelig skrevet av Nselk Vis innlegg
Vittig - jeg har det siste året bestemt meg for å bli jordmor... Så får tiden vise om jeg faktisk når det målet...
Og isteden for å bli det jeg ønsket jeg skulle bli når jeg var liten, har jeg egentlig blitt det jeg som liten skulle ønske at mamma var. Nemlig hjemmeværende.

Det ryktes nemlig om at hun hadde måttet si opp jobben for min skyld dersom hun da ikke tilfeldigvis skulle få min lillesøster og skulle være hjemme et år uansett.

Men det er ingen selvmotsigelse likevel, siden jeg nå har fått sjansen til å virkelig leve ut mine idealer. Og Unimannens også, siden han faktisk fikk ha mammaen sin hjemme når han var liten, og er vant til det levesettet.

Last edited by Unicorn; 02. August 2008 at 22:57:40.
Unicorn is offline   Reply With Quote
Ulest 03. August 2008, 12:13:18   #52 (permalink)
Senior Member
 
Medlem siden: Sep 2007
Innlegg: 1,173
Nselk gjør InspirasjonOnline til et morsommere sted å væreNselk gjør InspirasjonOnline til et morsommere sted å væreNselk gjør InspirasjonOnline til et morsommere sted å væreNselk gjør InspirasjonOnline til et morsommere sted å væreNselk gjør InspirasjonOnline til et morsommere sted å være
Sitér:
Opprinnelig skrevet av Unicorn Vis innlegg
Og isteden for å bli det jeg ønsket jeg skulle bli når jeg var liten, har jeg egentlig blitt det jeg som liten skulle ønske at mamma var. Nemlig hjemmeværende.

Det ryktes nemlig om at hun hadde måttet si opp jobben for min skyld dersom hun da ikke tilfeldigvis skulle få min lillesøster og skulle være hjemme et år uansett.

Men det er ingen selvmotsigelse likevel, siden jeg nå har fått sjansen til å virkelig leve ut mine idealer. Og Unimannens også, siden han faktisk fikk ha mammaen sin hjemme når han var liten, og er vant til det levesettet.
Mamma var hjemmeværende - kunne jeg valgt på øverste hylle, ville jeg også vært hjemme med småguttene de første 3 årene (var hjemme med eldste til han var 2 1/2 da, men minsten begynte i bgh når han var 10 mnd gammel ), men fordi vi ønsker å beholde huset vi har kjøpt og sambo ikke tjener så utrolig masse penger (og litt flere små bagateller) så måtte jeg velge mellom å jobbe eller gå på skole... Som student har jeg stått mye friere i forhold til å lage kortere dager i bhg, ferie med guttene osv... Så det ble valget! Men hadde jeg visst det jeg vet i dag (i forhold til å være fulltids-student, kjøpe hus og ha to små under 3 år når jeg begynte skolen), så vet jeg ikke om jeg hadde turt, for jøss det har holdt hardt noen ganger! Jeg nattammet feks det første halvåret jeg studerte, samsov (er) med begge guttene, kjøpte hus og flyttet inn til 1. oktober, 1. eksamen var 12. oktober... ja, du skjønner tegninga? Nei, nå babler jeg igjen... men jeg håper å bli jordmor ihvertfall! *oppgitt over min egen skravling*
Nselk is offline   Reply With Quote
Svar

Bookmarks

Tags
jobb, karriere, lykke, utdanning, yrkesvalg



Currently Active Users Viewing This Thread: 1 (0 members and 1 guests)
 
Thread Tools
Display Modes

Innleggsregler
You may not post new threads
You may post replies
You may not post attachments
You may not edit your posts

BB code is
Smilier er
[IMG] koden er
HTML-kode er Av
Trackbacks are
Pingbacks are
Refbacks are

Similar Threads
Tråd Trådstarter Forum Svar Siste innlegg
6. Ikke prøv å ha to prosjekter på en gang. EN JOBB OM GANGEN. marie FlyLady 16 05. August 2009 19:53:19
Når en må melde pass på jobb Sol Ordet er ditt! 10 19. December 2005 11:52:14
Da skal jeg på jobb da.... Miss Fine Ordet er ditt! 13 09. November 2005 12:44:35
TV-frue skadet på jobb... Miss Fine Tv-stua 7 18. August 2005 19:52:14


Alle tider er GMT +2. Klokken er nå 23:24:54.


Powered by vBulletin® Version 3.7.1
Copyright ©2000 - 2017, Jelsoft Enterprises Ltd.
SEO by vBSEO 3.2.0