Positiv innstilling sommer/høst 2008!

[Lin]

Nå drar vi i gang en ny utfordring i samme gate som LOT-utfordringen i fjor!

Enten du velger å bruke "hele pakka" med LOT eller bare vil jobbe litt med innstillingen din for å øke livskvaliteten, kan du slenge deg på denne utfordringen om å være mer bevisst på dette.

Siden ikke alle nødvendigvis har sansen for akkurat "The Secret", men kanskje allikevel synes at en positiv innstilling kan være viktig i forhold til å nå sine mål, har jeg valgt å gjøre utfordringen litt mer generell denne gangen.

Utfordringen varer til 15. september 2008. Altså i 3 måneder fra nå. Det er lov å melde seg på underveis.

Du melder deg på utfordringen her.

[Lilleulv]

Jeg er klart med...
Har akkurat begynt å lese The Secret, og merker allerede en forbedring. Men har mye å jobbe med ennå.

[Lin]

Så morsomt!
Selv merker jeg godt at jeg har falt litt av i forhold til innstilling. Kanskje ikke så rart med tanke på enkelte ting. Allikevel, selv når ting er tøffe så hjelper det å ikke bare se mørkt på tilværelsen og grave seg ned i selvmedlidenhet og egne dommedagsprofetier.

Jeg kommer nok til å fortsatt tillate meg å synes at noen ting er kjipe, men jeg har rett og slett lyst til å bli litt mer konstruktiv og åpen for at ting kan gå bra enn det jeg har vært i det siste.

[Nselk]

Åh, her kjenner jeg at jeg har en jobb å gjøre... Men jeg er ikke *helt* sikker på hva LoT går ut på enda, så jeg skal se "The Secret" nå etterpå, og kanskje lese boka... (er blitt anbefalt det fra flere hold)

Men jeg er med! Jeg skal prøve å være bevisst på å ha en positiv innstilling uansett! Litt rart, jeg tenker mye på dette uansett... har en far som ikke er aller flinkest til å bare tenke positivt, for å si det fryktelig diplomatisk. Så jeg har vært vant til å måtte inneha en rekke positive innstillinger i utgangspunktet for ikke å havne langt nede... Men man kan aldri bli for bevisst på å tenke positivt! Men jeg tenker som deg, Bree - noen ting og situasjoner forbeholder jeg meg retten til å kunne være misfornøyd og negativ til...

[Lin]

Ja, det må være lov til å ha naturlige reaksjoner på triste og vonde ting. Så kan man heller putte positiviteten inn når det kommer til videre utvikling. F.eks. ville jeg syntes det var leit hvis jeg brakk armen. Men positiv innstilling og tro på bedring ville nok ha gjort noe med både opplevelse, hvorvidt jeg tok nødvendige hensyn for å bli raskest mulig bedre og sykdomsfølelse. I motsetning til å bare dvele ved hvor kjipt det var å brakk armen, liksom. Om noen skjønner hva jeg mener.

Noen ting er kjipe og det må være lov å anerkjenne. Det betyr ikke at man må marineres i kjipe følelser og skape dystre spådommer i eget hode for det. *note to self*

[Jeanette]

Jeg liker veldig godt uttrykket: When life gives you lemons, make lemonade!

Anerkjenn at det er litt surt innimellom, men vit også at det kan komme særdeles gode ting ut av det in the end, hvis du bare spiller de korta du fikk utdelt og tenker konstruktivt.

[Lin]

Og der kom Unicorn og sa det mye bedre enn meg.

[Tullip]

jeg var så flink på dette før, de fleste kommenterte at uansett hva som skjer så klarer du og vri det.
Lurer på hvor den jenta er blitt av hen jeg?
Kanskje på tide og finne tilbake dit.
så jammen skal jeg ikke henge meg på denne..

[Lin]

Det er bra. Jo flere jo bedre.

Jeg er med

[Nselk]

Opprinnelig skrevet av Unicorn

Jeg liker veldig godt uttrykket: When life gives you lemons, make lemonade!

Anerkjenn at det er litt surt innimellom, men vit også at det kan komme særdeles gode ting ut av det in the end, hvis du bare spiller de korta du fikk utdelt og tenker konstruktivt.

Jeg er i utgangspunktet og egentlig helt enig, men for å ta et eksempel... foreløpig så er min mors kreftdiagnose litt for sterk følelsesmessig for meg. Når jeg *vet* at hun *aldri* blir frisk, og at sjansen for at hun når 60 år er mikroskopisk, så klarer jeg ikke å mobilisere noen positive tanker, nesten... Der kommer noe godt ut av situasjonen, ser det ut til, men jeg klarer liksom ikke å få den følelsen til å dominere... Jeg vet dere skjønner meg, og vil derfor si igjen at jeg bortsett fra denne situasjonen er grunnleggende HELT enige i det dere har sagt!

[Nickless]

Hva skal til for å være med?
Mulig bare jeg som er blånn eller blind, men jeg skjønnte ikke helt det
Og hva hvis man i utgangspunktet har en positiv innstilling? Er det bare for de som ikke har det?

[Lin]

Man bare melder seg på ved å klikke på lenken i første innlegg.

Man trenger ikke akkurat å være verdens dystreste for å melde seg på, da. Det kan hende man bare vil være ekstra oppmerksom på det, prøve det ut i forhold til en bestemt ting osv.

Være litt bevisst, rett og slett. Kanskje fortelle om hvordan det påvirker dagen, hvordan man snudde innstilling i en dum situasjon eller dele noen kloke ord man har lest om dette.

[Nickless]

Opprinnelig skrevet av Bree

Man bare melder seg på ved å klikke på lenken i første innlegg.

Det derimot, skjønnte jeg.
Men er det noe sånn daglige rapporter eller noe slikt?
Eller mer generelt hvis man vil skrive noe osv.?

[Lin]

Det er mer generelt.

I tillegg kan man jo også bruke takknemlighetstråden vi har her på forumet et sted.

[Nickless]

Ok, vi prøver!

[Jeanette]

Opprinnelig skrevet av Nselk

Jeg er i utgangspunktet og egentlig helt enig, men for å ta et eksempel... foreløpig så er min mors kreftdiagnose litt for sterk følelsesmessig for meg. Når jeg *vet* at hun *aldri* blir frisk, og at sjansen for at hun når 60 år er mikroskopisk, så klarer jeg ikke å mobilisere noen positive tanker, nesten... Der kommer noe godt ut av situasjonen, ser det ut til, men jeg klarer liksom ikke å få den følelsen til å dominere... Jeg vet dere skjønner meg, og vil derfor si igjen at jeg bortsett fra denne situasjonen er grunnleggende HELT enige i det dere har sagt!

Jeg skjønner godt hva du mener, selv om jeg ikke kan forestille meg hvordan det ville være å skulle miste noen i sykdom. Det er det jeg mener også, noen ganger ER det skikkelig, skikkelig surt - og det må man bare anerkjenne.

[Tullip]

Opprinnelig skrevet av Nselk

Jeg er i utgangspunktet og egentlig helt enig, men for å ta et eksempel... foreløpig så er min mors kreftdiagnose litt for sterk følelsesmessig for meg. Når jeg *vet* at hun *aldri* blir frisk, og at sjansen for at hun når 60 år er mikroskopisk, så klarer jeg ikke å mobilisere noen positive tanker, nesten... Der kommer noe godt ut av situasjonen, ser det ut til, men jeg klarer liksom ikke å få den følelsen til å dominere... Jeg vet dere skjønner meg, og vil derfor si igjen at jeg bortsett fra denne situasjonen er grunnleggende HELT enige i det dere har sagt!

Jeg har nettop vært gjennom et slikt år hvor jeg viste at pappa kom til å dø av kreft.
Ja det var drit og selve den delen er vansklig å snu til noe positivt. Men alle de små tingene som skjer gjennom den tiden kan man se på den positive måten.

[Lin]

Jeg må innrømme at jeg lett glemmer dette med å tenke positivt. Samtidig så tror jeg at mye av det kommer litt av seg selv i forhold til før. Jeg overraskes stadig over hvor lett til går seg til nå som jeg i alle fall har sluttet å forvente det verste bestandig.

Jeg fant forresten denne artikkelen og fikk lyst til å dele den her, jeg.

Når belastninger i livet røyner på, sørg for å være sammen med andre positive mennesker som kan oppmuntre, motivere og gi deg nye tanker.

Krisemaksimering er en måte å tenke på. Uvesentligheter og bagateller har lettere for å fange oss. Hvis du ikke har muligheten til å sortere forskjell på hva jeg vil kalle "skitt og kanel", ja da blir du fanget i småting og hverdagen blir dermed trist og tung, noe som igjen går ut over helsen. Sansen for humor kan gjøre noe med dette. Vi kjenner vel alle en situasjon hvor en eller annen har kommet med en befriende humoristisk kommentar som får oss til å tenke ; "jasså dette er jo tøv, det må da gå an å se dette på en annen måte , dette er jo bagateller i livet".- Mennesker som er syke blir stadig minnet på hvor viktig tankens kraft er. Viktigheten av å tenke positivt er velkjent, men ingen kan tvinges til positivitet. Press fører sjelden til målet. Det å late som alt er fryd og gammen, mens en inni seg føler det motsatte resulterer ikke i godt humør. Det en da kan gjøre er å sørge for å tilbringe tid sammen med mennesker med humoristisk sans og positiv innstilling. Mennesker som kan psyke en opp med det positive de sier og gjør. Det gir effekt. Bli mer bevisst hvem du omgås til daglig....

Fra Helsenytt for alle

[Lin]

Jeg sliter med å tenke positivt i forhold til å dra på jobb.

Der. Der sa jeg det.

Noen tips? Jeg har 6 arbeidsdager denne uka. Den siste er søndag og på mandag er det på'n igjen.

[vennen78]

jeg prøvde å melde meg på i den lenken Bree, men fant ikke ut hvordan jeg gjorde det. så jeg melder meg like godt på her inne

[Lin]

Du er påmeldt der også.

[kamelia]

Jeg blir med.

[Tullip]

Jeg tar meg selv i å tenke på dette ganske ofte. jeg irriterer meg over endel, jadajada, endel ganger har jeg nå klart og vri det rundt.
Det er en deilig følse når en kjenner en klarer det.

Ba mannen om en liten ting her om dagen.
Når vi kommer hjem så gir vi hverandre et stort godt kyss før vi sier noe mer.
Vi pleier å komme med en dritt kommentar eller lignende når vi kommer innafor døra slitene begge to.
Når vi får kysset skikkelig så forsvinner den lysten til å slenge dritt, og hvis den ikke gjør det så feier den som får den bare kommentaren vekk.

[Lin]

Det høres ut som en god vane.

[Qlio]

Opprinnelig skrevet av Nselk

Jeg er i utgangspunktet og egentlig helt enig, men for å ta et eksempel... foreløpig så er min mors kreftdiagnose litt for sterk følelsesmessig for meg. Når jeg *vet* at hun *aldri* blir frisk, og at sjansen for at hun når 60 år er mikroskopisk, så klarer jeg ikke å mobilisere noen positive tanker, nesten... Der kommer noe godt ut av situasjonen, ser det ut til, men jeg klarer liksom ikke å få den følelsen til å dominere... Jeg vet dere skjønner meg, og vil derfor si igjen at jeg bortsett fra denne situasjonen er grunnleggende HELT enige i det dere har sagt!

Her kan jeg faktisk hjelpe deg! På dette feltet har jeg faktisk erfaring. For tre år siden døde pappa, av kreft. Han skulle leve i 2-3 mnd, men levde i 2 år.

For det første var tiden en bonus, hver dag en gave. For det andre visste vi at han snart skulle dø, vi gjorde opp alt i god tid. Den dagen han døde, var det ingenting usagt fra fortiden (selvom jeg den dag i dag gjerne skulle snakket med han igjen og fortelle alt som har skjedd siden).

Det siste jeg sa var at jeg var så stolt av å være hans datter, at jeg var glad i han og skulle ta vare på barnebarna hans. Det siste jeg sa var ikke: Husk å kjøpe brød eller nå var du skikkelig dum, pappa. Han døde overraskende på sin måte, dagen er alltid for tidlig uansett hvor forberedt du er, men han døde ikke på veien overkjørt av en fyllekjører eller en fallulykke på jobb.

Der har du din lemonade, ta vare på dagene/ukene/månedene/årene som er igjen.

[Nselk]

Opprinnelig skrevet av Qlio

Her kan jeg faktisk hjelpe deg! På dette feltet har jeg faktisk erfaring. For tre år siden døde pappa, av kreft. Han skulle leve i 2-3 mnd, men levde i 2 år.

For det første var tiden en bonus, hver dag en gave. For det andre visste vi at han snart skulle dø, vi gjorde opp alt i god tid. Den dagen han døde, var det ingenting usagt fra fortiden (selvom jeg den dag i dag gjerne skulle snakket med han igjen og fortelle alt som har skjedd siden).

Det siste jeg sa var at jeg var så stolt av å være hans datter, at jeg var glad i han og skulle ta vare på barnebarna hans. Det siste jeg sa var ikke: Husk å kjøpe brød eller nå var du skikkelig dum, pappa. Han døde overraskende på sin måte, dagen er alltid for tidlig uansett hvor forberedt du er, men han døde ikke på veien overkjørt av en fyllekjører eller en fallulykke på jobb.

Der har du din lemonade, ta vare på dagene/ukene/månedene/årene som er igjen.

Takk! *klem* Ja, du har selvsagt helt rett! Man får faktisk tid til å glede seg over tiden sammen - dagene/ukene/månedene/årene? man får sammen, før det uunngåelige skjer. Til fredag skal vi på biltur i 2 uker sammen med mine foreldre - vi skal kjøre til min svigerfamilie i Nord-Trøndelag og svigermor i Nordland. Min mor har aldri vært der, og gleder seg som en unge. Småguttene gleder seg også helt vilt til 2 uker ferie sammen med mormor og morfar! Så jeg håper og tror vi har en fin sommerferie foran oss!

[Nselk]

Med denne tråden i hodet har jeg (ihvertfall i dag) klart å endre innstilling til livet, husarbeid, oppussingen vår etc... Jeg kjenner meg i dag sterkere enn på veldig lenge, og jeg har gjort masse forberedelser til ferien vår om to dager.

Jeg er så takknemlig for alt jeg har - 2 herlige, friske små gutter, en samboer som stort sett er ganske grei å ha med å gjøre , verdens herligste bror, verdens herligste samboer-til-bror, flotte foreldre, flott svigerfamilie (stort sett ), hus, hage, bil, 2/3 gjennomført sykepleiestudie, planer for fremtiden etc etc.... I dag er jeg lykkelig!

Og når vi kommer hjem fra ferien skal jeg bli mye flinkere til å prioritere meg selv! Jeg har laget meg en liste, og den skal jeg følge!